Paul Émile Lecoq de Boisbaudran
Født		18. apr. 1838[1][2][3][4] Cognac[5]
Død		28. mai 1912[1][4][6] (74 år) Paris (Frankrike)[5]
Beskjeftigelse		Kjemiker, fysiker, naturviter, vinprodusent
Utdannet ved		École polytechnique
Doktorgrads- veileder		Charles Adolphe Wurtz
Nasjonalitet		Frankrike
Medlem av		Det franske vitenskapsakademiet
Utmerkelser		Ridder av Æreslegionen Davymedaljen (1879)[7]

Paul Émile Lecoq de Boisbaudran (født 18. april 1838 i Cognac i departementet Charente i Frankrike, død 28. mai 1912 i Paris) var en fransk kjemiker som forsket på uorganisk kjemi, og oppdaget grunnelementet gallium. Lecoq bidro til utviklingen av den periodiske klassifiseringen av elementene ved å foreslå, kort tid etter oppdagelsen, at argon var medlem av et nytt, tidligere uventet, kjemisk element, som senere skulle bli kjent som edelgassene.

Paul Émile Lecoq de Boisbaudran kam fra en familie av vinhandlere. Moren lærte ham fremmedspråk og historie. Ved selvstudium, hvortil han brukte undervisningsmateriell fra École polytechnique, tilegnet han seg en grunnleggende grunnleggende kunnskap om kjemi og fysikk. Ved hjelp av onkelen opprettet han et privat laboratorium der han i tillegg til arbeidet i foreldrenes selskap utførte forskjellige eksperimenter.

Boisbaudran ble raskt kjent, og ble en anerkjent autoritet gjennom sitt fysisk-kjemiske arbeid innen gnistspektroskopi, en fersk metode som var blitt utviklet av Gustav Robert Kirchhoff og Robert Wilhelm Bunsen (1859).

Han utviklet en teori om forholdet mellom frekvensen til spektrallinjene og atommassen til et kjemisk element. På grunnlag av manglende linjer i spekteret av aluminiums- og indiumforbindelser prøvde han tidlig å finne et så langt ukjent element som kunne klassifiseres mellom de to elementene. Men hans første forsøk mislyktes på grunn av den lille mengden av det isolerte stoffet. Etter eget utsagn kunne han da ikke verifisere eksistensen av noe slikt element, som den russiske kjemikeren og forskeren Mendeleev i 1871 hadde forutsatt og hadde kalt «eka-aluminium». Men han gav ikke opp: Han tok seg tid med det videre utstyret til laboratoriet sitt og begynte først i 1874 med prosessering av 54 kg av en sinkblende (sinkmalm) fra Pierrefitte i Pyreneene, som han hadde anskaffet i 1868. I september 1875 var han så for første gang i stand til å oppdage elementet han lette etter, ved hjelp av en spektrallinje. Samme måned reiste han til Paris og demonstrerte sitt nye element i laboratoriet til Charles Adolphe Wurtz. Her møtte han Charles Friedel blant andre. Det nye elementet «Gallium» ble oppkalt etter det eldgamle navnet Gallia for Boisbaudrans hjemland Frankrike.

I november lyktes Boisbaudran for første gang i å produsere metallisk gallium ved elektrolyse av en ammoniakkalisk galliumsulfatoppløsning. Etter kort tid hadde han produsert en tilstrekkelig mengde stoff for å bestemme de fysiske egenskapene. I 1876 arbeidet han med sin kollega Émile Jungfleisch med fire tonn sinkblende og ekstraherte 75 gram metallisk gallium ut av det.

Senere vendte Boisbaudran seg mot sjeldne jordartsmetaller og oppdaget grunnstoffene samarium i samarskitt (1879) og dysprosium i holmiumjord (1886).

Etter 1895 kunne han ikke lenger utføre noe eksperimentelt arbeid på grunn av ankylose (leddstivning).

I 1878 ble han opptatt som korresponderende medlem av Académie des sciences.

Boisbaudran døde i Paris i mai 1912 i en alder av 74 år.

• Lecoq de Bcisbaudran, Paul Émile (F r a n c o i s) i Nordisk familjebok (2. utgave, 1911)
• Lecoq de Boisbaudran, P. É. i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1925)