Paul-Émile Janson var sønn av den liberale politiker Paul Janson. Han tok studier i rettsvitenskap ved Det fri universitet i Brussel og virket deretter som advokat. Allerede som student engasjerte han seg i 1891 for alminnelig stemmerett. Sener var han i perioder professor ved Vrije Universiteit Brussel (VUB). Han var også frimurer.[5]
Hans søster Marie Janson ble i 1921 Belgias første kvinnelige senator, og var mor til den senere statsminister og NATO-generalsekretær Paul-Henri Spaak.
Politiker
Paul-Émile Janson ble medlem av det belgiske parlament som liberaler i 1910. Han ble ikke gjenvalgt i 1912, men ble det atter i 1914. Etter den tyske innmarsj i Belgia under første verdenskrig inntok Janson en ledende rolle til beskyttelsen av flyktninger. Dessuten var han i 1917 medarbeider til ledere av den amerikanske næringsmiddelforsyning og senere amerikanske president Herbert C. Hoover.
I 1920 ble han forsvarsminister. Deretter fikk han stadig viktigere politiske verv, og var fra 1926 til 1929 delegert til Folkeforbundet. Senere var han justisminister i regjeringene Henri Jaspar (1927 til 1931) og Charles de Broqueville (1932 til 1934). Fra 1935 til 1936 var han så senator. Han var atter justisminister både i 1939 og i 1940.
Mellom den 23. november1937 og den 15. mai1938 var Paul-Émile Janson Belgias statsminister.[6] Denne regjeringen var vanskelig å danne; dette var en politisk ustabil periode i en anspent internasjonal situasjon. Regjeringen klarte å etablere fransk- og flamsktalende kulturelle råd, og introduserte lovgivning om språkbruken i de væpnede styrker.
Da resten av den belgiske regjering gikk i eksil i London forble Paul-Émile Janson i Frankrike, der han slo seg ned i den sørlige og ikke-okkuperte sone. I 1943 marsjerte tyskerne inn, og da ble han funnet i Nice og arrestert. Han ble ført til Fresnes og deretter til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og så til Buchenwald, og der døde han den 3. mars1944.
