Opprørsbekjempelse^[1][2] (engelsk: Counterinsurgency, COIN) er «summen av tiltak rettet mot å beseire irregulære styrker».^[3] Oxford English Dictionary definerer opprørsbekjempelse som enhver «militær eller politisk handling rettet mot aktiviteter utført av geriljaer eller revolusjonære»^[4] og kan betraktes som krig ført av en stat mot en ikke-statlig motstander.^[5] Opprør og opprørsbekjempelseskampanjer har blitt ført siden antikken. Imidlertid ble moderne tenkning om motopprør utviklet under avkoloniseringen.^[5]

Opprørsbekjempelse er definert av USAs utenriksdepartement som «omfattende sivil og militær innsats mot insurreksjon eller opprør - i den hensikt å slå ned opprøret samtidig som man retter fokus mot opprørets årsak eller røtter».^[6]

Under opprør og opprørsbekjempelse er skillet mellom sivile og stridende ofte uklart.^[7] Opprørsbekjempelse kan innebære forsøk på å oppnå støtte og sympati fra befolkninger som støtter opprøret.^[8][9] Alternativt kan det føres i et forsøk på å skremme^[5][10] eller eliminere sivile befolkninger som mistenkes for lojalitet til opprøret gjennom vilkårlig vold.^[5][11]

En insurreksjon er et opprør mot en konstitusjonell myndighet, og de som tar del i opprøret er ikke anerkjente som krigførende parter.^[12] Det er organisert bruk av subversjon og vold i den hensikt å overta, hindre eller utfordre politisk kontroll av et område.

Opprørsbekjempelse gjennomføres vanligvis som en kombinasjon av konvensjonelle militære operasjoner og andre midler, slik som demoralisering i form av propaganda, psykologiske operasjoner (Psy-ops) og attentater. Opprørsbekjempelsesoperasjoner inkluderer mange forskjellige aspekter: Militære og paramilitære styrker, politiske, økonomiske, psykologiske og sivile tiltak for å bekjempe opprør.^[13]

For å forstå opprørsbekjempelse må man forstå opprør for å kunne gripe dynamikken i revolusjonær krigføring. Opprørsbekjempelse fokuserer på å bygge bro over disse gapene. Opprørere utnytter sosiale problemer kjent som gap. Når gapene er store, skaper de et hav av misnøye som gir opprørerne et gunstig operasjonsmiljø.^[14]

I The Insurgent Archipelago fremmer John Mackinlay konseptet om en utvikling av opprøret fra den maoistiske modellen i opprørets gullalder til det globale opprøret ved begynnelsen av det 21. århundre. Han definerer dette skillet som «maoistisk» og «post-maoistisk» opprør.^[15]

Liddell Hart mente at opprørsbekjempelse ofte mislykkes av flere årsaker. I sin bok Strategy: The Indirect Approach peker han på at en populær opprørsbevegelse har en iboende fordel over enhver okkupasjonsmakt. Et eksempel er den franske okkupasjonen av Spania under Napoleonskrigene. Når spanjolene forsøkte regulære angrep, ble de alltid slått av overlegne franske styrker. Men som desentraliserte geriljagrupper klarte opprørerne å svekke de franske styrkene betydelig, noe som førte til at Wellington til slutt kunne tvinge franskmennene til å trekke seg tilbake.

Hart viser også til T.E. Lawrence og den araberoppstanden under første verdenskrig, hvor geriljaangrep fra ørkenen destabiliserte de osmanske styrkene.^[16] Slike strategier, hvor irregulære styrker samarbeider med regulære, kan føre til suksess, som vist i den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig^[17] og den nasjonale frigjøringsfronten i Vietnamkrigen. I moderne opprør ser man derimot ofte irregulære styrker uten støtte fra regulære militære, med mål om kun å drive ut okkupanter.^[18]

Ifølge Hart er opprørsbekjempelse vanskelig så lenge opprøret har folkets støtte. Dette gir opprørerne fordeler som mobilitet, usynlighet og legitimitet, og uten å miste dette støttende grunnlaget er de i praksis uovervinnelige for regulære styrker.^[19]

David Galula utviklet sin teori om opprørsbekjempelse basert på erfaringer som fransk offiser under Algeriekrigen. Han definerte opprørsbekjempelse som en kombinasjon av militære, politiske og sosiale tiltak under én samlet ledelse, der målet er å vinne befolkningens støtte fremfor å kontrollere territorium.

Galula formulerte fire grunnprinsipper: Befolkningens støtte er avgjørende og må sikres gjennom beskyttelse mot represalier, mens operasjoner bør gjennomføres gradvis ved først å eliminere væpnede opprørere, vinne støtte fra lokalsamfunn, og deretter bygge infrastruktur og politisk stabilitet. ^[20]

Han foreslo også en militær og politisk strategi som inkluderer å etablere tilstedeværelse i lokalsamfunn, ødelegge opprørernes politiske organisasjon, og styrke lokale myndigheter gjennom oppgaver og selvforsvarsorganisering. Essensen av Galulas tilnærming er å bygge en politisk struktur som har rot i og er støttet av befolkningen, og han mente dette var avgjørende for varig suksess i opprørsbekjempelse.^[21]

Robert Grainger Ker Thompson skrev Defeating Communist Insurgency i 1966,^[22] hvor han argumenterte for at vellykket opprørsbekjempelse krever en proaktiv tilnærming som fratar opprørerne initiativet. Thompson definerte fem grunnprinsipper for suksess:

1. Regjeringen må ha et klart politisk mål om å etablere og opprettholde et fritt, uavhengig og samlet land som er politisk og økonomisk stabilt.
2. Regjeringen må operere i samsvar med loven.
3. Regjeringen må ha en overordnet plan.
4. Politisk undergraving må bekjempes med høyere prioritet enn geriljakrigføring.
5. I geriljafasen av et opprør må regjeringen først sikre sine egne baseområder.^[23][24]

I The Three Pillars of Counterinsurgency beskriver David Kilcullen et rammeverk for samarbeid mellom ulike myndigheter i opprørsbekjempelse. De tre pilarene – sikkerhet, politikk og økonomi – støtter målet om kontroll, men bygger på informasjon. Ifølge Kilcullen er oppfatninger avgjørende for å etablere kontroll og innflytelse, og alle tiltak må samordnes gjennom en bred informasjonsstrategi. Informasjonskampanjen må føres på globalt, regionalt og lokalt nivå, da moderne opprør drar nytte av globale nettverk.^[25]

Pilarene er like viktige og må utvikles parallelt. For eksempel kan økonomisk bistand uten sikkerhet skape myke mål for opprørere, mens sikkerhet uten politisk styring kan føre til mer kapable væpnede grupper. Fremgang måles gjennom effektivitet (kapasitet) og legitimitet (befolkningens aksept av regjeringens handlinger).^[25]

Kilcullen understreker at målet ikke er å eliminere all vold eller drepe alle opprørere, men å gjenopprette normalitet – tilpasset det enkelte samfunn – og overføre kontrollen til varige, legitime institusjoner.^[25][26]

Martin van Creveld, militærhistoriker, har analysert hvorfor opprørsbekjempelse ofte mislykkes, selv når sterke militære styrker møter svakere fiender. Han beskriver en grunnleggende dynamikk der kamp mot en svakere motstander, som i metaforen om en voksen som kjemper mot et barn, oppleves som umoralsk og urettferdig. Dette svekker motivasjonen hos den sterkere parten, samtidig som det styrker opprørernes vilje til å fortsette. Ifølge van Creveld er tid en avgjørende faktor i slike konflikter; opprørerne søker å forlenge krigen for å svekke motstanderen og styrke sin egen posisjon.^[27]

Van Creveld identifiserer to mulige strategier for vellykket opprørsbekjempelse. Den første bygger på fremragende etterretning, disiplinerte styrker og kontrollert tilbakeholdenhet. Målet er å unngå overreaksjoner som kan fremmedgjøre befolkningen og styrke opprørernes støtte.^[28] Et eksempel er den britiske innsatsen under konflikten i Nord-Irland, hvor målet var å minimere dødsfall og balansere mellom sikkerhet og politisk stabilitet.

Den andre strategien innebærer ekstrem og omfattende vold, som i Hama massakren i 1982, der Syrias president Hafez al-Assad knuste et opprør fra Det muslimske brorskap. Byen Hama ble nesten totalt ødelagt, og mellom 10 000 og 25 000 mennesker ble drept.^[29][30] Van Creveld formulerer fem regler for slik brutalitet, inspirert av Machiavelli, som understreker nødvendigheten av avgjørende og ubønnhørlig vold for å sikre kortsiktig suksess. Denne tilnærmingen er imidlertid ekstremt kontroversiell og risikabel, da den kan føre til langvarige negative konsekvenser og ytterligere destabilisering.^[31]

I artikkelen Counterinsurgency's Impossible Trilemma forklarer Lorenzo Zambernardi utfordringene i opprørsbekjempelse.^[32] Han hevder at tre hovedmål står sentralt, men at en stat kun kan oppnå to av dem samtidig. Dette «umulige trilemmaet» innebærer at det er umulig å samtidig sikre: 1) styrkebeskyttelse, 2) skille mellom stridende og sivile, og 3) fysisk eliminering av opprørere.^[33]

Zambernardi påpeker at valg av to mål alltid vil gå på bekostning av det tredje. For eksempel kan en stat beskytte sine styrker og eliminere opprørere, men bare ved å ramme sivile vilkårlig. Den kan beskytte både sivile og egne styrker, men da må målet om å ødelegge opprørerne oppgis. Alternativt kan den skille mellom stridende og sivile mens opprørere elimineres, men dette øker risikoen for egne soldater.

For å beskytte befolkningen og ødelegge et opprør, må en stat ofte ofre sine militære styrker, noe som kan svekke den politiske støtten på hjemmebane.^[34]

Den nigerianske akademikeren Akali Omeni analyserer hvordan tre faktorer påvirker militær effektivitet i opprørsbekjempelse: historisk erfaring, organisasjonskultur og doktrine. I Counter-insurgency in Nigeria peker han på at disse faktorene bidrar til en institusjonell motvilje mot innovasjon og tilpasning, som ofte er nødvendig for å bekjempe opprør. Dette gjør utfordringene med opprørsbekjempelse like mye kulturelle og institusjonelle som operative.^[35]

Omeni beskriver et fenomen han kaller institusjonell isomorfisme, der militæret holder fast ved tradisjonelle, men ineffektive tilnærminger, som en offensiv strategi mot uregelmessig krigføring.^[36] Han viser til Nigerias kamp mot Boko Haram, hvor manglende tilpasning og en infanteribasert strategi, som stammer fra borgerkrigen på 1960-tallet, har gitt begrenset suksess.^[37] Selv om svakheter i kapasitet er en faktor, mener Omeni at dette bare er en del av bildet. En dypere utfordring ligger i militærets evne til å tilpasse seg en befolkningssentrert strategi, et problem mange militærstyrker globalt fortsatt sliter med.^[38]

Fra tidlig på 2000-tallet har mikrodata revolusjonert analysen av effektiv opprørsbekjempelse. En ledende retning er den «informasjons-sentrerte» teorien, utviklet av forskere ved Empirical Studies of Conflict ved Princeton University^[39] og Conflict and Peace, Research and Development (CPRD) ved University of Michigan.^[40] Berman, Shapiro og Felter har definert den moderne informasjons-sentrerte modellen. Denne tilnærmingen fokuserer på at suksess i opprørsbekjempelse avhenger av informasjon om opprørere, som deres posisjoner, planer og mål. Informasjon kan innhentes fra sivile kilder (menneskebasert innhenting) eller gjennom signaletterretning.

Jeffrey Treistman, tidligere rådgiver for Iraks visestatsminister Salam al-Zaubai, utfordrer «vinn hjertene og sinnene»-tilnærmingen til opprørsbekjempelse. I boken When Bad States Win: Rethinking Counterinsurgency Strategy^[41] argumenterer han for at det finnes lite bevis for at befolkningssentrerte strategier er effektive.^[42]

I motsetning til andre teorier analyserer Treistman hvordan grove brudd på internasjonal lov og menneskerettigheter påvirker krigsutfall. Han utviklet en teori om «barbarisme» som strategi, der vilkårlig vold mot sivile brukes for å knuse opprør. Treistman hevder at moderate nivåer av vold ikke er effektive, men at økt brutalitet kan avskrekke opprørere. «Overveldende og brutal bruk av makt mot sivile,» argumenterer han, «kan knuse motstand hjemme».^[43]

Treistman foreslår en konveks modell for å vise forholdet mellom barbarisme og suksess i opprørsbekjempelse. Moderate nivåer av undertrykkelse er utilstrekkelige, men mer dødelighet og vold øker sannsynligheten for seier. Ifølge Treistman kan omfattende vilkårlig vold og politisk undertrykkelse føre til at autoritære regimer lykkes i å beseire opprør.^[44]

«Tøm havet» taktikken innebærer tvangsflytting eller eliminering av sivile («vannet») for å avsløre opprørere («fisken»). Dette fratar opprørerne støtte, dekning og ressurser fra lokalbefolkningen. Taktikken er rettet mot områder der opprøret finner sted og demografien som støtter det, men er ofte vilkårlig på individnivå.^[45] Eksempler inkluderer Bar Kokhba-opprøret,^[46] den andre boerkrigen,^[47] den greske borgerkrigen,^[45] General Order No. 11 (en ordre om tvangsevakuering av sivile i Missouri) under den amerikanske borgerkrigen,^[48] Rohingya-konflikten,^[49] og Xinjiang-konflikten.^[50]

«Tømme havet» kan også innebære folkemord ved å eliminere befolkningen som anklages for å støtte opprøret. Under andre verdenskrig ble Nazi-Tysklands opprørsbekjempelse (Bandenbekämpfung) koblet til Den endelige løsning. Edward Luttwak hevdet at «en massakre nå og da forble en effektiv advarsel i flere tiår».^[46][51]

I moderne tid kan hensyn til offentlig opinion og internasjonal lov utelukke opprørsbekjempelseskampanjer som bruker vilkårlig vold.^[52][53]

Attentat på ledere kan være en effektiv taktikk i opprørsbekjempelse.^[54][55]

«Oljeplett» (Oilspot) tilnærmingen innebærer å konsentrere opprørsbekjempende styrker i et voksende, sikret område. Uttrykket stammer fra Hubert Lyautey, hovedteoretikeren bak Frankrikes kolonikriger og strategier for opprørsbekjempelse.^[56][57] Denne tilnærmingen ble senere brukt som en av begrunnelsene i Pentagon Papers^[58] for det strategiske Hamlet-programmet.^[59]

«Avsperring og søk» (Cordon and search) er en militær taktikk, og en grunnleggende operasjon innen opprørsbekjempelse,^[60] som innebærer å sperre av et område og gjennomsøke bygninger for våpen eller opprørere.^[61][62] Relaterte operasjoner inkluderer «Avsperring og bank på» (Cordon and knock)^[63][64] og «Avsperring og spark» (Cordon and kick).^[65] «Avsperring og søk» (Cordon and search) er en del av en ny doktrine kalt stabilitets- og støtteoperasjoner (Stability and Support Operations). Teknikken brukes når det ikke finnes klare bevis for våpen i et hus og er derfor mindre intensiv enn en vanlig husransaking. Den anvendes i urbane nabolag, og målet er å gjennomsøke huset med minst mulig ulempe for beboerne.^[65][66]

Luftmakt kan spille en viktig rolle i opprørsbekjempelse og kan utføre en rekke operasjoner:^[67]

• Transport til støtte for både stridende og sivile, inkludert evakuering av skadde;
• Etterretningsinnhenting, overvåkning og rekognosering;
• Psykologiske operasjoner, som flygebladnedkast, bruk av høyttalere og radiokringkasting;
• Angrep fra luft til bakke mot «myke» mål.^[68]

I Counterinsurgency Field Manual av general David Petraeus beskrives offentlig diplomati som en nøkkeltaktikk i opprørsbekjempelse.^[69] Effektive COIN operasjoner integrerer politiske, økonomiske og sosiale programmer i en helhetlig strategi for å svekke opprørernes innflytelse ved å etablere sterke relasjoner med vertslandets befolkning.^[70] For å lykkes kreves forståelse av lokal kultur, hvordan befolkningen forholder seg til opprørere og ikke-statlige organisasjoner, og deres oppfatning av opprørsbekjempelsen.

Etikk er avgjørende; human behandling av fanger og overholdelse av verdier bygger tillit og demonstrerer omsorg for befolkningen.^[71] Befolkningen forventer også trygghet, offentlige tjenester og sikkerhet, noe som kan utløse støtte til opprørsbekjempelsen hvis disse behovene blir møtt.^[72] Sosiale, politiske og økonomiske programmer administrert i samarbeid med vertslandets ledere styrker denne tilliten.^[73]

Opprørsbekjempelse er en kamp om ideer og ideologier, der strategisk kommunikasjon og informasjonsoperasjoner er avgjørende.^[6] For å bekjempe opprørernes ideologi må man forstå deres verdier og kultur, samt identifisere viktige målgrupper og ledere. Ved å påvirke disse gjennom målrettede budskap kan COIN-operasjoner svekke opprørernes støtte og øke legitimiteten til egne tiltak.^[74]

• Arreguin-Toft, Ivan. How the Weak Win Wars: A Theory of Asymmetric Conflict. (New York: Cambridge University Press, 2005), ISBN 0-521-54869-1.
• Arreguin-Toft, Ivan. "Tunnel at the End of the Light: A Critique of U.S. Counter-terrorist Grand Strategy," Cambridge Review of International Affairs, Vol. 15, No. 3 (2002), pp. 549–563.
• Arreguin-Toft, Ivan. "How to Lose a War on Terror: A Comparative Analysis of a Counterinsurgency Success and Failure", in Jan Ångström and Isabelle Duyvesteyn, Eds., Understanding Victory and Defeat in Contemporary War. (London: Frank Cass, 2007).
• Burgoyne, Michael L. and Albert J. Marckwardt (2009). The Defense of Jisr al-Doreaa With E. D. Swinton's "The Defence of Duffer's Drift". University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-08093-2. 
• Callwell, C. E., Small Wars: Their Principles & Practice. (Lincoln, Nebraska: Bison Books, 1996), ISBN 0-8032-6366-X.
• Cassidy, Robert M. Counterinsurgency and the Global War on Terror: Military Culture and Irregular War. (Stanford: Stanford University Press, 2008).
• Catignani, Sergio. Israeli Counter-Insurgency and the two Intifadas: Dilemmas of a Conventional Army. (London: Routledge, 2008), ISBN 978-0-415-43388-4.
• Corum, James. Bad Strategies: How Major Powers Fail in Counterinsurgency. (Minneapolis, MN: Zenith, 2008), ISBN 0-7603-3080-8.
• Corum, James. Fighting the War on Terror: A Counterinsurgency Strategy. (Minneapolis, MN: Zenith, 2007), ISBN 0-7603-2868-4.
• Galula, David. Counterinsurgency Warfare: Theory and Practice. (Wesport, Connecticut: Praeger, 1964), ISBN 0-275-99269-1.
• Derradji Abder-Rahmane. The Algerian Guerrilla Campaign Strategy & Tactics. (New York: Edwin Mellen Press, 1997)
• Erickson, Edward J. (2013) Ottomans and Armenians: A Study in Counterinsurgency. New York: Palgrave Macmillan ISBN 978-1349472604
• Erickson,Edward J. (2019) A Global History of Relocation in Counterinsurgency Warfare. London: Bloomsbury Academic ISBN 9781350062580
• Joes, James Anthony. Resisting Rebellion: The History and Politics of Counterinsurgency. (Lexington, KY: University Press of Kentucky, 2004), ISBN 0-8131-9170-X.
• Karnow, Stanley (1997). Vietnam: A history. New York: Penguin Books. ISBN 978-0-670-84218-6. 
• Kilcullen, David. The Accidental Guerrilla: Fighting Small Wars in the Midst of a Big One. (London: Hurst, 2009).
• Kilcullen, David. Counterinsurgency. (London: Hurst, 2010).
• Kitson, Frank, Low Intensity Operations: Subversion, Insurgency and Peacekeeping. (1971)
• Larson, Luke. Senator's Son: An Iraq War Novel. (Phoenix: Key Edition, 2010), ISBN 0-615-35379-7.
• Mackinlay, John. The Insurgent Archipelago. (London: Hurst, 2009).
• Mao Zedong. Aspects of China's Anti-Japanese Struggle (1948).
• Melson, Charles D. "German Counter-Insurgency Revisited." Journal of Slavic Military Studies 24#1 (2011): 115–146. online
• Merom, Gil. How Democracies Lose Small Wars: State, Society, and the Failures of France in Algeria, Israel in Lebanon, and the United States in Vietnam. (New York: Cambridge University Press, 2003), ISBN 0-521-00877-8
• Polack, Peter (2019) Guerrilla Warfare; Kings of Revolution. Haverstown, Pennsylvania: Casemate. ISBN 9781612006758
• Thompson, Robert (1966) Defeating Communist Insurgency: Experiences from Malaya and Vietnam.. London: Chatto & Windus.
• Tomes, Robert (Spring 2004) "Relearning Counterinsurgency Warfare", Parameters
• Van Creveld, Martin (2008) The Changing Face of War: Combat from the Marne to Iraq, New York: Ballantine. ISBN 978-0-89141-902-0
• Warndorf, Nicholas (2017) Unconventional Warfare in the Ottoman Empire: The Armenian Revolt and the Turkish Counterinsurgency. Offenbach am Main: Manzara Verlag. ISBN 978-3939795759
• Zambernardi, Lorenzo. "Counterinsurgency's Impossible Trilemma", The Washington Quarterly, Vol. 33, No. 3 (2010), pp. 21–34.

• "Insurgency: The Transformation of Peasant Rebellion" by Raj Desai and Harry Eckstein
• Small Wars Journal: Insurgency/Counterinsurgency Research page
• CNAS, Abu Muquwama 'The Counterinsurgency Reading List'
• The U.S. Army Stability Operations Field Manual Arkivert 14. september 2012 hos Wayback Machine.
• Terrorism prevention in Russia: one year after Beslan
• "Military Operations in Low Intensity Conflict" Arkivert 10. oktober 2017 hos Wayback Machine. U.S. Depts. of the Army and Air Force
• "Inside Counterinsurgency" by Stan Goff, ex - U.S. Special Forces
• "Instruments of Statecraft – U.S. Guerrilla Warfare, Counterinsurgency, and Counterterrorism, 1940–1990" by Michael McClintock
• "Counter-Revolutionary Violence – Bloodbaths in Fact & Propaganda" by Noam Chomsky and Edward S. Herman
• "The Warsaw Ghetto Is No More" by SS Brigade Commander Jürgen Stroop
• "Insurgency and Counterinsurgency in the 21st Century" by Steven Metz and Raymond Millen
• Wired News article on game theory in war on terror
• Military forces in counterterrorism and counterinsurgency operations at JihadMonitor.org
• "Bibliography: Theories of Limited War and Counterinsurgency" by Edwin Moise (Vietnam-era)
• "Bibliography: Doctrine on Insurgency and Counterinsurgency" Edwin Moise (recent)
• "Military Briefing Book" news regarding counter-insurgency
• Max Boot - Invisible Armies, YouTube video, length 56:30, Published on Mar 25, 2013
• U.S. Army/Marine corps counter insurgency field manual, pdf document
• Book Excerpt – “Guerrilla Warfare: Kings of Revolution” | Small Wars Journal