Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Operasjon Fath-ol-Mobeen (også kjent som Operasjon Undeniable Victory på engelsk) (22.-30. mars 1982) som Irak-Iran-krigens første større storslag mellom styrker i hundretusentall på begge sider var det andre slaget ved Dezful mellom det irakiske 4th. korpset og en kombinasjon av regulære styrker og pasdaran frivillige militsstyrker.

Etter slaget ved Bostan var lommen mot Dezful forvandret til en lomme med svake kommunikasjoner tilbake til Irak. Dette ønsket iranerne å utslette med deres hittil største styrkekonsentrasjon under kompetent ledelse og god organisasjon. Slaget sluttet med et stort nederlag for Irak som hadde mistet opptil 30 000 mann hvorav over 15 000 som var tatt til fange.

Vinterens ankomsten i 1981 medførte et midtlertidig avbrudd på stridighetene langs den irakisk-iranske frontlinjen fra sør der regnsesongen gjorde upreparerte veiene ufremkommelige på et terreng som veksles mellom våtterreng og ørkenterreng til nord opp i de høye fjellene med snøvær. De iranske offensivene i året 1981 skulle ha forvarslet den irakiske ledelsen om behovet for et bedre forsvar mot en bedre og mer improviserte trussel fra de iranske styrkene som hadde demonstrert stor kampvillighet og taktiske kompetanse. Tapet av Abadan var ansett som utfallet av en tilfeldighet fremfor iransk dyktighet i aggressiv krigføring, dermed kom ikke store forberedelsene utover sprede treningsprogrammer for utvalgte enheter til urbane krigføring og angrepsoperasjoner for forsvaret.

De iranske styrkene tok i bruk avbruddet av de større stridighetene for oppbygging av logistikk, styrkekonsentrasjoner og forflytting av våpensystemene som var tatt inn for ettersyn langs frontavsnittet ved Dezful som var utformet som en lomme på cirka 150 kilometer i lengde. Der hadde irakerne som visste en iransk våroffensiv var under forberedelse, forsterket deres stående styrker som var organisert inn i et nytt korps, 4th. irakisk korpset i lommen med seks av åtte deployerte divisjoner for besittelsen av de erobrede territorier i Khuzestan samt tillegg av støtteenheter blant annet fra militsorganisasjonen «Folkearmeen».

4th. irakisk korpset hadde i mars 1982 1st. mekaniserte, 3rd. og 10th. pansrede divisjoner sammen med den fornye 10th. pansrede brigaden fra Republikanergarden dels holdt i reserve for motangrep mot gjennombrudd på den lange frontlinjen som holdes av enhetene i tre infanteridivisjoner og flere selvstendige enheter inkludert disse fra «Folkearmeen». Medregnet den strategiske reserven var det cirka 120 000 til 150 000 soldater for Dezful-lommen, ennå var ikke alle styrkene tilgjengelig for øyeblikkelig deployering mot ventede angrep. Irakerne hadde valgt et forsvar med en tynn bemannet stilling med holdepunkter med dybde for kraftige motangrep med deres mekaniserte og pansrede enhetene.

Den iranske staben var overtatt av yngre krefter med kreativitet og innovasjon representert gjennom høyere offiserer som general Said Shirazi. De iranske styrkene plassert omkring Dezful var ikke i mangel på stridsvogner, artilleri, kamphelikoptre eller kampfly som under vinteren var vedlikeholdt og returert til bedre operasjonell tilstand, men det var aldri nok for aggressive angrepsoperasjoner mot en fiende med flere stridsvogner og større antall artilleriskyts. Den regulære hæren hadde bare 92nd. og 88th. pansrede divisjoner med færre stridsvogner enn normalt samt 21st og 77th infanteridivisjoner og den viktige luftbårne 58th. Zolfaghar brigade på opptil 60 000 soldater. Ved siden av de regulære enhetene hadde tre pasdaran divisjoner (pasdaran divisjon er ned til det halve av en regulær divisjon) og andre enheter på tilsammen 30 000 til 40 000 mann blitt sendt til Dezful.

Det iranske flyvåpenet startet våroffensiven med en serie av luftangrep på de fleste luftbaser rundt Bagdad og Basra. Like før gryningen om natten til den 22. mars 1982 avanserte pasdaran enhetene mot de irakiske frontlinjene sterkt støttet av ild fra de regulære enhetene med artilleri, stridsvogner og pansrede kjøretøyer. Hvordan angrepene nordvest og sørøst for Dezful hendt er ikke helt kjent, men det var en rekke separate konsentrerte fremstøter mot utvalgte punkter langs de irakiske stillingene med én pasdaran-brigade (1 000 mann) hver sagt å være i bølger med 200 til 500 meter mellomrom. Etter en beretning var pansrede enheter medregnet stridsvogner i spissen, etter andre var de regulære enhetene kommet etter. Rasende kamp brøt ut i løpet av morgenen ikke minst etter iranerne skulle rulle opp de sterke støttepunkter langs frontlinjene til høyre og til venstre.

Idet angrepene startet, ble en helikopteroperasjon gjennomført med kommandosoldater fraktet bak de irakiske linjene med store CH-47C Chinook transporthelikoptre under eskorte av F-4 Phantom II og F-5E kampflyer. Kommandoenhetene ble landsatt i nærheten av flere batterier med 130mm artilleri. Irakerne var tatt av overraskelse under det uventede angrepet som ødela batteriene og et par hovedkvarterer der seks høyere offiserer var tatt til fange. Etter førti minutter evakuerte Chinook helikoptrene kommandosoldatene. I mellomtiden hadde eskorten skutt ned et irakisk MiG-21 jagerfly.

De første angrepene var lansert nordvest for Dezful der et nær øyeblikkelig sammenbrudd hendt, fra de lokale irakiske offiserne kom meldinger til hovedkvarteret for korpskommandanten, generalmajor Hisham Sabah al-Fakhri. I begynnende panikk beordret al-Fakhri 10th. pansrede divisjon og 10th. panserbrigade mot nord der de støtet på det ene iranske gjennombruddet mens 3rd. pansrede divisjon var deployert om mot et annet gjennombrudd. Disse pansrede enhetene var sløv med å bevege seg mot de fremrykkende iranerne som hadde fått alle deres stridsvogner på åpen lend hvor de tok fordel av deres støtte i AH-1J Cobra kamphelikoptre utstyrt med TOW-missiler.

De irakiske pansrede enhetene rykket fram på frontale angrep mot de mer erfarne og trente stridsvognsmannskapene som utmanøvrert og stoppet de irakiske stridsvognene mens kamphelikoptrene herjet med deres panservernmissiler uten stans. En hel pansrede brigade ble knust mens deler av 10th. pansrede divisjon samt enheter fra 1st. mekaniserte divisjon var omringet av pasdaran infanteristyrker med panservernvåpen. De irakiske styrkene ble reddet fra et nederlag av sterk luftstøtte fra det irakiske flyvåpenet som stoppet de iranske fremstøtene deriblant et av 25th. pasdaran brigade som hadde forsøkt på å avansere mot grensen ved Chenaneh.

Men al-Fakhri var avledet, for med hans reservestyrkene sendt mot nord der de er blitt bundet ned av store infanteristyrker med panservernvåpen i mengder og kontingenter av pansrede kjøretøyer var hans høyre flanke mot sør svekket. Under natten til 24. eller 25. mars 1982 knuste hoveddelen av de regulære styrkene blant dem 92nd. og 88th. pansrede divisjon støttet av 58th luftbårne brigade seg gjennom de tynne frontlinjene. Etter de irakiske frontlinjene var gjennomhullet og rullet opp der svak motstand av forsvarsstyrkene var rapportert, slammet de iranske pansrede enhetene inn i 5th. irakisk pansrede divisjon som var sendt inn i lommen i mellomtiden.

Det iranske flyvåpenet ved morgen til 23. mars med tilsammen 95 kampfly angrepet de store kolonnene av 12th. irakisk pansrede divisjon, forårsaket stor ødeleggelse. Som et resultat ble ikke de strategiske reservestyrkene for 4th. korpset sendt til lommen som nå var penetrert av to store fremstøter i nordvest og sørøst. Det var enkelt å blokkere disse forsterkningene fordi veinettverket mellom sør og nord langs Karun-elven var ikke dimensjonert for større overføring av mekaniserte hærstyrker, fra Irak var det ikke tilstrekkelige sterke styrker som ikke kunne gripe inn.

Den iranske planen for offensiven var å rette et angrep i nord, tiltrakk de irakiske reservestyrkene i lommen som ble holdt ned av kamphelikoptre og infanteri med støtte av stridsvognene og deretter angripe med hoveddelen av de regulære styrkene med mesteparten av stridsvognene i sør. Med kraftige luftangrep mot irakiske unnsetning var veien fri for en knipetangsmanøver.

I de neste fire dager brøt de irakiske forsvarslinjene sammen under de kraftige angrepene fra nord og fra sør, flere brigader ble kuttet av og lagt under omringning av de iranske styrkene som malte ned stridsvogn etter stridsvogn i et inferno av granater, rakettdrevde granater og missiler. De iranske regulære enhetene fortsette deres avansementene mens pasdaran enhetene holdte de omringede irakiske styrkene som tilsammen utgjort over to divisjoner, opptatt med angrep etter angrep. Etter reservestyrkene var deployert til nord, var de lokale utplasserte styrkene uten reservestyrke til støtte mot angrep. Disse irakiske styrkene var ikke bare bundet ned, de satt seg i statiske forsvarsposisjoner uten organiserte motangrep fordi offiserene kan ikke omplasserte deres styrker eller går til angrep uten tillatelse fra øverst.

30. mars 1982 så fullførelsen av angrepsplanen etter de to fremstøtenes forreste avdelingene hadde kommet i kontakt med hverandre. De gjenværende irakiske enhetene som hadde allerede realisert faren ved en iransk omringning, trakk seg vekk under stor uorden nærmest i oppløsningstendenser. Det var først etter Saddam Hussein hadde gitt kontraordre til de irakiske styrkene om å oppgi deres posisjoner de fem dager før var beordret til å holde for enhver pris i statisk forsvar.

Det andre slaget ved Dezful var blitt en av de verste nederlagene under Irak-Iran-krigen for Iraks militære styrkene som hadde mistet et ukjent antall drepte og sårede ut av 4th. korpset som hadde styrkene tilsvarende syv til åtte divisjoner i tillegg til 15 450 menn som var ført vekk i fangenskap. Trolig 14 000 til 15 000 døde og sårede var resultatet, etter tidlige irakiske generaler var så mye som halvparten av alle deployerte styrkene i lommen drept, såret, tatt til fange og desertert. De iranske påstandene var 75 000 døde og sårede samt 15 450 fanger, hvorav fire generaler.

De materielle tapene er ikke heller kjent, et sted var det sagt 150 stridsvogner, 170 pansrede kjøretøyer og 500 andre militære kjøretøyer samt 200 til 300 artilleriskyts. Andre beretninger ment at tilsammen 700 til 800 pansrede kjøretøyer og stridsvogner (400?) var ødelagt og erobret nær intakt. Under slaget hadde det irakiske flyvåpenet ytret støtte til bakkestyrkene, men med bærebare luftvernmissiler som SA-7 og mobile luftvernskytssystemer var irakerne i deres bombeoffensiven fram til 4. april påført et tap på 20 kampfly.

De iranske tapene var mindre enn de irakiske tapene, over 5 000 døde og 7 000 til 8 000 sårede på tilsammen 12 til 13 000 døde, sårede og savnede ut av de deployerte 90 000 til 100 000 iranske soldatene. Bare tre pasdaran divisjoner var innblandet i slaget, ennå var det i eldre beretningene hevdet de hadde bestått av «80 000 mann».

Med minst 100 til 150 kilometer frontlinje i en frembøying mellom Susangerd og Dehloran raderte bort sammen med halvparten av 4th. irakiske korpset besluttet Saddam Hussein om et retrett for de gjenværende styrkene i området over til grensen mot Irak. Lommen mot Ahvaz ble også oppgitt av de irakiske styrkene som trakk seg vestover til et brohode med byen Khorramshahr som ble befestet på ordre fra Bagdad. Fordi mesteparten av de irakiske soldatene som var tatt til fange kom fra «Folkearmeen» utrensket Saddam mange av de uerfarne politiske lederne fra denne militsorganisasjonen av politiske motiverte frivillige rett fra folket.

• Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner, Lessons of Modern War Volume II: The Iran-Iraq War, 1991, ISBN 0-8133-0955-7
• Tom Cooper og Frazad Bishop, Iran-Iraq War in the Air 1980-1988, 2000, ISBN 0-7643-1669-9
• Efraim Karsh, The Iran-Iraq War, 1980-1988, Oxford : Osprey Pub., 2002, ISBN 1-84176-371-3

• Liste over slag under Irak-Iran-krigen