Operasjon Dragoon (Opprinnelig Operasjon Anvil) var kodenavnet på den allierte invasjonen av det tyskokkuperte Sør-Frankrike under andre verdenskrig. Operasjon ble innledet av en rekke skinnmanøvre for å forvirre de tyske beslutningstakere noe som var vellykket,men hadde begrenset effekt da de fleste tyske styrker i nærområdet var klassifisert som statiske og følgelig hadde en begrenset evne til å reagere på nye trusler. Invasjonen ble innledet den 15. august 1944 ved utslipp av britiske og amerikanske fallskjermsoldater, etterfulgt av amerikanske og frie franske hærstyrker. Den franske motstandsbevegelsen (Forces françaises de l'Intérieur) spilte også en stor rolle i operasjonen, ved undergrave de tyske styrkenes mulighet til å stoppe den allierte fremrykningen.
Operasjonen var i utgangspunktet planlagt samtidig med invasjonen i Normandie (operasjon Overlord), men ble kansellert på grunn av manglende ressurser hos de allierte.[1] Planleggingen ble gjenopptatt i juli 1944, da det viste seg at frigjorte havnene i Normandie ikke hadde tilstrekkelig kapasitet til å forsyne de allierte troppene i Europa.
Til tross for å være en stor og kompleks militæroperasjon med en effektiv gjennomføring av de amfibiske og luftbårne komponentene, er ikke operasjon Dragoon noe særlig kjent, mye på grunn av at den ble overskygget av den større invasjonen i Normandie, som ble gjennomført to måneder tidligere.
Bakgrunn
Det første forslaget om å invadere Sør-Frankrike ble fremmet av general George C. Marshall i 1942, og fikk støtte fra Sovjetunionens leder Josef Stalin på Teherankonferansen i 1943. Sovjetunionen ønsket åpning av en ny front i vest for å lette trykket på østfronten, samtidig som de ikke ønsket at de vestlige allierte skulle operere på Balkan, som de så på som sin interessesfære.[2]
Winston Churchill argumenterte mot operasjonen på det grunnlaget at han mente at det ville avlede ressurser fra det pågående felttoget i Italia. Istedenfor favoriserte han en invasjon av de oljerike regionene av Balkan, da han mente dette ville redusere Nazi-Tysklands tilgang til petroleum samtidig som man kunne komme Den røde armé i forkjøpet og dermed oppnå en god forhandlingsposisjon i etterkrigstidens Europa.[2]
Det amerikanske og britiske militære lederskapet var dermed uenige om invasjonen burde gjennomføres. Etter operasjon Overlord ble det klart at havnene i Nomandie ikke hadde kapasitet til å forsyne de allierte styrkene på kontinentet og planleggingen av operasjonen ble gjenopptatt. Det var også et ønske fra Charles de Gaulle at angrepet skulle gjennomføres, med deltakelse fra de frie franske styrkene.[3]
Under planleggingsstadiet gikk operasjonen under navnet Anvil, som en del av operasjon Sledgehammer, som på den tiden var kodenavnet til invasjonen i Normandie. 1. august 1944 ble operasjonen omdøpt til operasjon Dragoon, da de allierte planleggerne fryktet at Anvil hadde blitt kompromittert. Kun dager før invasjonen kommenterte Churchill at han hadde blitt dragooned til å akseptere den.[4]
Angrepet
Forberedende angrep
Den første delen av operasjonen var angrep på øyene Îles d'Hyères utenfor kysten av Sør-Frankrike. Målet med angrepet var å ta tyske kanoner på øyene, da de hadde rekkevidde nok til å kunne beskyte de allierte landingene. Amerikanske og kanadiske spesialsoldater fra First Special Serice Force ble satt i land på to av øyene 14. august. Samtidig ble franske spesialstyrker satt i land vest for invasjonsområdet og lyktes der med å ta ut tyske artilleristillinger.[5]
Landsetting
I forkant av hovedangrepet bomber allierte fly tyske stillinger og kritisk infrastruktur, samtidig som den franske motstandsbevegelsen gjennomfører omfattende sabotasjeaksjoner. Før det amfibiske hovedangrepet ble tyske stillinger også bombet av allierte krigsskip.
Hovedangrepet var fordelt på tre stender: Alpha Beach ved Cavalaire-sur-Mer, Delta Beach ved Saint-Tropez og Camel Beach ved Saint-Raphaël.
Landingene var en suksess for de allierte, med liten tysk motstand de fleste steder. Unntaket var en av de tre sektorene på Camel Beach, der landsetting ble avblåst etter at tysk motstand fortsatte til tross for støtte fra allierte bombefly og krigsskip.
De allierte tapene var 95 drepte og 385 sårede.[6]
Landgangen førte til at Armégruppe G forlot Sør-Frankrike og gjennomførte en tilbaketrekning til Vogesene, under konstante allierte angrep.
Referanser
- ^ Cross, Robin (2019). «The Tug of War». Operation Dragoon. New York: Pegasus Books. s. 43. ISBN 978-1-68177-860-0.
- ^ a b Cross, Robin (2019). «Lost Victories». Operation Dragoon. New York: Pegasus Books. s. 20. ISBN 978-1-68177-860-0.
- ^ Cross, Robin (2019). «From Anvil to Dragoon». Operation Dragoon. New York: Pegasus Books. s. 58. ISBN 978-1-68177-860-0.
- ^ Cross, Robin (2019). «The Tug of War». Operation Dragoon. New York: Pegasus Books. s. 51, 52. ISBN 978-1-68177-860-0. «The prime minister complained bitterly that he had been "dragooned" into agreeing to Anvil. On August 1 the code name for the operation had been changes to Dragoon, ostensibly because it was feared that Anvil had been compromised.»
- ^ Cross, Robin (2019). «The Islands». Operation Dragoon. New York: Pegasus Books. s. 154. ISBN 978-1-68177-860-0.
- ^ «Forgotten Fights: Operation Dragoon and the Decline of the Anglo-American Alliance». The National WWII Museum | New Orleans (på engelsk). Besøkt 31. juli 2021.
Kilder
Eksterne lenker
.svg){kind=small}
