On Nozick er en bok fra 2003 skrevet av Edward Feser. I fem kapitler beskriver og utforsker Feser filosofien til den amerikanske tenkeren Robert Nozick. Den er en del av Wadsworth Philosophers, en serie fra forlaget Wadsworth Publishing om kjente filosofer, redigert av Daniel Kolak.[1]
Bakgrunn
Robert Nozick (1938–2002) var en liberalistisk filosof som fikk National Book Award for Anarchy, State, and Utopia (1974; «Anarki, stat og utopi»). I den boken tok han til orde for en minimalstat som kun ivaretar individets rettigheter, og ikke omfordeler velstand. Boken ble umiddelbart omstridt på den politiske venstresiden, som så på den som et slags nyliberalt manifest for statslederne Ronald Reagan og Margaret Thatcher på 80-tallet. Nozick svarte aldri på kritikk, og skrev i stedet nye bøker, hvor han tok tak i andre emner innenfor filosofien og kun i en veldig liten grad revurderte sine tidligere liberalistiske meninger.[2] Han forlot egentlig aldri sin liberalistiske ideologi; i et intervju kort før sin død uttalte han at «ryktene om mitt frafall fra liberalismen har vært meget overdrevne.»[3]
Innhold
I det første kapitlet beskriver Feser hvordan John Rawls’ bok Theory of Justice og Nozicks bok Anarchy, State and Utopia bidro til å stoppe filosofiens tilbaketrekning fra normativ tenkning. Feser kaller videre disse to bøkene «det tyvende århundrets mest innflytelsesrike bøker».[4]
I kapittel to gir Feser en helhetlig oversikt over det liberalistiske spektret. Ifølge Eric Mack i The Independent Review vektlegger han at liberalismen i seg selv kun er en doktrine om viktigheten av individuell frihet i vurderingen av enkelt- eller gruppehandlinger. Feser mener at liberalismen i seg selv ikke er en omfattende moraldoktrine, og at den ikke vurderer det moralske prinsippet om individuell frihet over andre verdier eller prinsipper. Videre skiller han mellom de empirisk-praktiske og de filosofisk-prinsipielle argumentene for liberalistiske konklusjoner.[5]
Denne boken forsøker å være noe unikt i litteraturen om Nozick – en mer eller mindre sympatisk introduksjon til hans politiske filosofi
Edward Feser i forordet, sitert etter Jaworski 2005, s. 181 harvnb error: no target: CITEREFJaworski2005 (help).
I kapittel tre skriver Feser om Nozicks kompromissløse forsvar av individets rettigheter. Han diskuterer tre grunnlag for å akseptere Nozick-aktige argumenter om grunnleggende rettigheter mot å bli drept, trellbundet, lemlestet eller fengslet. Det første grunnlaget er at troen på slike rettigheter er moralsk korrekte, og at en hver moralsk anstendig person vil være enig i at uprovosert drap, trellbinding, lemlesting eller fengsling er kriminelle handlinger. Problemet oppstår ifølge Nozick når disse handlingene blir rettferdiggjort dersom staten utfører dem. Det andre grunnlaget for å akseptere Nozicks argumenter er det kantianske utsagnet: «Handle slik at du behandler menneskeheten, enten i din egen person eller en annens, alltid som et mål og aldri som et virkemiddel alene». Det tredje grunnlaget er teorien om selveierskap, som tilsier at hver person har moralske rettigheter over sitt legeme, tanker og evner. Feser diskuterer i tillegg den marxistiske teoretikeren Gerald Cohens kritikk av Nozicks selveierskapsteori.[5]
Kapittel fire i On Nozick er viet Nozicks kritikk av den individualistiske anarkismen. Anarkoindividualisten hevder at individets rettigheter er sterke nok til å utelukke en hver stat (også minimalstaten) og at disse rettighetene impliserer en rett til å konkurrere med den vordende minimalstaten på beskyttelsesmarkedet. For å oppnå en stat, må man undertrykke ens konkurrenter, hvilket ifølge anarkoindividualisten ikke er mulig. Nozick hevder at den regjerende minimalstaten har en rett til å undertrykke dets uansvarlige konkurrenter, dvs. konkurrenter som står i fare for å krenke individenes rettigheter. Dermed har han skapt en moralsk rettferdiggjørelse for minimalstaten, som også får ansvar for å regulere og overvåke andre beskyttelsesselskaper.[6]
I kapittel fem beskriver Feser Nozicks avvisning av alle rettferdighetsteorier som går ut på å ha en større, mer fordelende stat en minimalstaten. Nozick går ifølge Mack først frem ved å legge frem alternativene til sine egne posisjoner, deretter finner han feil ved disse alternativene; etter det slår han fast at hans egne posisjoner er feilfrie, for så å konkludere med at hans eget posisjon er korrekt. I dette tilfellet finnes det to, omfordelende rettferdighetsalternativer til hans posisjoner; det ene er slutt-stadiumsteorier, det andre er mønsterteorier. Slutt-stadiumsteorier går ut på at man har en matrise, hvori man har rekker som hver representerer en mulig inntektsfordeling i et samfunn. For å finne ut av hvilken fordeling som er rettferdig, trenger man i sluttstadiumsteorien kun vite det som blir oppgitt i matrisen over mulige fordelinger. Mønsterteorier hevder at en rettferdig inntektsfordeling blant en gitt mengde individer er den fordelingen som tilordner inntekt i forhold til størrelsen på et gitt kjennetegn «C» blant individer. Mønsterteoretikere kan være uenige om hva «C» er, men de er alle enige om at før man kan si hvilken inntektsfordeling som er rettferdig i et gitt samfunn må man vite hvilke fordelinger som er mulige og hva som er mengden av «C». Feser beskriver Nozicks argumenter mot både slutt-stadiums- og mønsterteorier i detalj.[6]
Det sjette og siste kapitlet i On Nozick beskriver Nozicks forsvar for ulike samfunnsformer innenfor et liberalistisk rammeverk. Nozick mener at man godt kan ha kommunistiske, egalitære eller andre typer omfordelende fellesskap innenfor den liberalistiske rammen. Feser peker videre på asymmetrien mellom det liberalistiske rammeverket som lar individer danne ulike typer sosialistiske fellesskap og det sosialistiske rammeverket som forbyr opprettelse av liberalistiske fellesskap.[7]
Mottakelse
Eric Macks anmeldelse av boken i The Independent Review var i det store og hele positiv. Han skrev at boken var en «behagelig kort introduksjon til Robert Nozicks politiske filosofi slik den fremstilles i Anarchy, State, and Utopia».[8] Mack mente videre at boken hadde tre gode egenskaper. Den ene var at den gav en «nøyaktig og til tider innsiktsfull introduksjon til de filosofiske argumentene i Anarchy, State and Utopia». Det andre var at boken plasserte disse argumentene i en større sammenheng med de ulike filosofiske forsvar av liberalistiske konklusjoner. Den tredje gode egenskapen var at den var «drevet av en sterk, men ikke ukritisk sympati for Nozicks virksomhet», hvilket ifølge Mack skapte noen gode svar til Nozicks kritikere.[8] Mack hadde imidlertid noe kritikk av boken i sin anmeldelse. Han mente at Feser ikke var klar nok på hva som var Nozicks posisjoner og hva som var Fesers egne fortsettelser av disse posisjonene.[9] I tillegg kritiserte han Feser for å ikke inkludere Nozicks støtte til «den lockeanske» klausulen som krever at individers rettferdige anskaffelser ikke gjør det verre for noen andre.[10]
En utelatelse er særlig påfallende for lesere av dette tidsskriftet; Feser nevner ikke Nozicks svar til filosofien til Ayn Rand, selv om Feser selv er klar over den viktige rollen hun spilte i liberalistiske sirkler.
Anmeldelsen i The Journal of Ayn Rand Studies skrevet av Peter Jaworski var mindre positiv. Han kritiserte boken for å late som om den var en fullstendig studie av Nozicks filosofi når den i virkeligheten kun dreide seg om Anarchy, State, and Utopia.[12] Han kritiserte den også for å misbruke kursiv for å vektlegge enkelte ord[13] og for å påstå at det eneste ordentlige forsvaret for hatet mot slaveri var selveierskapsprinsippet.[14] Jaworski mente allikevel at boken var «imponerende» og «burde stå i bokhyllen hos enhver seriøs filosof som en introduksjon til Nozick».[11]
Referanser
^Jaworski 2005, s. 187 harvnb error: no target: CITEREFJaworski2005 (help)
^Feser 2003 harvnb error: no target: CITEREFFeser2003 (help).
