Klassifiseringen av nordøstmandarin som en dialektgruppe separert fra beijingmandarin ble først lansert av lingvisten y Li Rong, forfatter av Language Atlas of China, i 1989. Men det er andre forskere som ikke er enige i denne distinksjonen.[1]
Dialektens røtter
Nordøstmandarin er en relativt ung dialekt, ettersom den er knyttet til innvandringen av hankinesere til Mandsjuria fra midten av 1800-tallet og ut over 1900-tallet.[trenger referanse] Før denne tiden var det aller meste av Mandsjuria sperret område; Qing-dynastiets herskere ville ikke ha kinesere i dette området. Politikken ble ikke endret før Russland og Japan begynte å interessere seg for det nordslige Kina.
De fleste av innvandrerne kom fra provinsene Shandong og Hebei (den gang Zhili), og bragte med seg sine varianter av mandarin. Interaksjonen med andre folkegrupper representert i Mongolia har gitt dialekten enkelte innslag i form av innlånte ord fra for eksempel tungusisk, japansk og russisk.[trenger referanse]
Underdialekter
Forskjellene mellom underdialektene er små. Man regner med blant annet[trenger referanse]
Kurpaska, Maria (2010), Chinese Language(s): A Look Through the Prism of "The Great Dictionary of Modern Chinese Dialects", Walter de Gruyter, ISBN978-3-11-021914-2.
Li, Chris Wen-Chao (2004), «Conflicting notions of language purity: the interplay of archaising, ethnographic, reformist, elitist and xenophobic purism in the perception of Standard Chinese», Language & Communication24 (2): 97–133, DOI:10.1016/j.langcom.2003.09.002.
Liu, Jin (2011), «Deviant Writing and Youth Identity: Representation of Dialects with Chinese Characters on the Internet», Chinese Language and Discourse2 (1): 58–79, DOI:10.1075/cld.2.1.03liu.
Simmons, Richard VanNess (2016), «The Dōngbĕi varieties of Mandarin», Journal of Asian Pacific Communication26 (1): 56–80, DOI:10.1075/japc.26.1.03van.