Norbatt var en del av FNs midlertidige styrke i Libanon
Norbatt – Den norske FN-bataljonen i Libanon, var en del av Den norske FN-styrken i Libanon (NORCO), en avdeling av FNs midlertidige styrke i Libanon (eng. United Nations Interim Force in Lebanon – UNIFIL).
Historiesammendrag
Sisu XA-180 fra Norbatt i Ferdiss innen det norske ansvarsområdet i Sør-Libanon
Norbatt ble opprettet i 1978 og eksisterte gjennom 41 kontingenter til 1998. Norbatt bestod i første kontingent av geværkompaniene 1, 2 og 3 som fra kontingent 2 ble omorganisert til geværkompaniene A og B – og videre ett stabskompani med forsterket sanitetstropp, sambandstropp og pionertropp samt teknisk kompani, helikopterving og bataljonsstab. Ca. 21 400 nordmenn tjenestegjorde i Norbatt i en eller flere kontingenter.
Den 22. mars 1978 svarte Norge positivt på FNs henvendelse om å delta i Unifil. Den norske hovedstyrken ankom Libanon i 2 og 3. april 1978 .
10. desember1988: FNs fredsbevarende styrker ble tildelt Nobels fredspris for sin innsats.
28. november1998: Norbatt overlot området til indiske Indbatt.
Området Norbatt dekket lå i den sørøstre delen av Libanon, østfor «Ibil as Saqv» på dette kartet.
Området Norbatt dekket lå i det sørøstlige hjørnet av Libanon og var 55 km² og var ett av seks ansvarsområder i Unifil. Ca. 550 nordmenn tjenestegjorde i Norbatt til enhver tid. Gjennom de første kontingentene tilhørte Blate-området den nepalske FN-styrken, men da Nepbatt trakk seg ut tok Norbatt over det. BN-stab, STKP og KP 1 lå den aller første tiden sør for den lille landsbyen Ebel es-Saqi ved bensinstasjonen hvor veien svinger opp til Marjayoun, men etter at nepaleserne i mai/juni 1978 ankom området, ble Ebel es-Saqi inntatt og gjennom fleste kontingentene lå hovedkvarteret inne i selve landsbyen. Omkring 1991 ble det flyttet til posisjonen 4-2HQ på Falkehøyden (Jabal Qalaat Jabbour), like nord for landsbyen. En rekke steder i Norbatt fikk norske navn av det norske personellet.
Norbatt gjorde en stor innsats i rydding av landminer.
Norbatts utførte i tillegg til det som lå i mandatet også humanitær innsats i området. Ikke minst stod norsk personell for en betydelig innsats i rydding av landminer. Skolene ble støttet av Norge, og Norbatts sanitet utførte en stor innsats også for sivilbefolkningen. Næringslivet blomstret opp takket være de kjøpesterke soldatene, og i det hele tatt virket det norske nærværet stabiliserende på regionen.
De militære tapene var relativt små sett i lys av at styrken stod der gjennom 20 år. Av de 21 soldatene som mistet livet var det bare 4 som ble drept under direkte krigsrelaterte handlinger (2 beskutt av kjente og 2 av ukjente). De resterende skyldtes sykdom, trafikkulykker og en skyteulykke. Men i tillegg kommer skader og senskader, særlig psykiske, som ennå er lite kartlagt, selv om man de senere år har fått statistikk på bordet som viser at FN-veteraner er overrepresentert i selvmordsstatistikken. Og da spesielt fra de tidligste kontingentene.
Flere i lokalbefolkningen lærte seg norsk og minst 30 lokale libanesiske jenter giftet seg med unge norske menn de traff i Norbatt.
Oppsetningsplan
Alle var oppsatt med AG-3. (Ill. foto)
Hver geværtropp var satt opp med 4 lag, hvert med 10 mann, en fenrik eller sersjant som lagfører, en korporal som nestlagfører og 8 menige, alle oppsatt med AG-3. Det var ikke avdelingsvåpen fysisk i lagene. Hver tropp hadde 2 stk. 84 mm RFK og 2 stk. MITR-3, det var ikke noe fast mannskap tilknyttet disse som ble fordelt til lagene etter behov. Troppsstaben besto av troppssjef som var løytnant, NK (lt./fenr.), troppsassistent (korp.), sanitetsmann (men.), sambandsmann (men.) og vognfører felt (men., Landrover). Troppsjef og sanitetsmann var oppsatt med pistol (P08 Luger), de øvrige med AG-3. Personellet hadde dessuten utdelt en del M72. Kompanistaben var en del forsterket i forhold til vanlig oppsetning (Brig. 78) på den tiden, bl.a. med en informasjonsoffiser og vel også en ass. infooff. Etter en stund ble 8 M113-vogner sendt nedover etter at man fant sterkt behov for noe robust. Mannskaper til en PPK-tropp ble tatt fra mannskaper i kompaniene som tidligere hadde tjenestegjort i stormtropp eller mekanisert infanteri.
BN-ledelsen: Sjef, nestkommanderende (NK) og adjutant.
S-1-seksjonen: Personell-, idretts-, reise-, velferds- og presseoffiserer.
S-3-seksjonen: Ansvarlig for operativ drift av bataljonen. Den vanlige norske oppgaven til S-3-seksjonen ved MIO (Militær etterretningsoffiser) inkluderer etterretning. Dette var ikke tillatt i FN-regi, og rollen ble i stedet betegnet som en sikkerhetsoffiser, og inkluderte blant annet ansvar for sikkerhet ved alle leirer og kontrollpunkt.
Helt i starten ble deler av stabskompaniet plassert i Ebel es-Saqi med ledelse- og forsyningsdel (TO) samt Militærpolititropp, i teltleiren «Dovre» ved bensinstasjonen nedenfor Marjayoun. Stabskompaniets del i teltleiren (inkludert BN KO) ble flyttet til Ebel es-Saqi da Haddad tok over israelernes stillinger mellom Saqi og Marjayoun og truet med å stenge forbindelsen (juni?). Omtrent samtidig kom Nepbatt inn og det ble foretatt en gjennomgripende omorganisering. I stabskompaniet inngikk også MP-gruppen og hundetroppen, som begge var relativt store i forhold til hva som var vanlig norsk oppsetning. Totalt var det rundt 270 mann i stabskompaniet.Stabskompaniet bestod av (pr. ca. 1995):
KP KO, 4-1 CAMP, 4-2 HQ, 4-2 OP transportavdeling, verkstedsavdeling, bataljonsdepot, militærpolititroppen, sambandstroppen, pionertroppen, hundetroppen, forpleiningstroppen, sanitetstroppen og spydspissen BMR (Battalion Mobile Reserve).
Norske styrker i Ebel es-Saqi opplevde ofte beskytning over byen mellom israelske styrker sør for ansvarsområdet og arabiske styrker i Bekaadalen (på bildet) nord for Norbatt.
I Ebel es-Saqi holdt stabskompaniet til, sammen med bataljonsstaben. Kompaniet fungerte som en serviceinstans for hele bataljonen. I begynnelsen var hele stabskompaniet forlagt i byen. I Norbatt 3 flyttet pionertroppen ut og til Pi-høyden, noen kilometer øst langs veien mot Rachaya El Foukhar. Senere flyttet også hundetroppen ut av byen. Oppgaven til «pi-troppen» var i første rekke alt av ingeniørarbeider, som minerydding, fortifikasjoner (bygging av dekningsrom), diverse gravearbeider, bygging og rivinger. Ofte bestod troppen av en blanding av folk med pi-bakgrunn fra infanteriet og folk med tjeneste i ingeniørvåpenet. Mange hadde av de som tjenestegjorde i pi-troppen hadde håndverkerbakgrunn og maskinførererfaring.
Trentroppen bestod av kjøkkenpersonale og proviantlag, samt transport-, verksted- og depotpersonell.
AN PRC-77.
Sambandstroppen betjente blant annet bataljonsveksleren (telefonsentralen), bataljonens radiosamband og kortbølgestasjonen «Radio Norge», hovedkommunikasjonslinjen mellom Den norske FN-kontingenten i Libanon og oppsettende enhet, samt andre militære myndigheter, i Norge. Radio Norge formidlet også telefoner og meldinger mellom Norge og alle posisjoner i Norbatt. Kortbølgestasjonen ble i 1990 avløst av «Veksler Norge» da man gikk over til satellittsamband mot Norge. Menige mannskaper på bataljonsopsen kom også fra sambandstroppen. Troppens sambandsverksted betjente hele bataljonen. Troppens linjelag oppførte og vedlikeholdt alle telefonlinjer i Norbatt. I Stabstroppen inngikk leiravdelingen med leirverkstedet og vannbilsjåførene, samt spesialfunksjoner som blant annet PX-assistent og velferdsassistenter.
Sanitetstroppen hadde tre leger, tre sykepleiere, tannlege, veterinær, ambulansesjåfører og sykevoktere. I tillegg til å drive legekontor, sykestue og tannlegekontor utførte de andre viktige funksjoner, bl.a. tok hygienelaget prøver av råvarene som ble brukt til matlaging. I tidlige kontingenter kunne de få sivile som fortsatt var i område få akutthjelp både på legekontoret og tannlegekontoret.
KP 1
KP 1 landet som del av første hovedstyrke i 1978 på Ben Gurion flyplass i Israel. De første par døgn i soveposer i en eukalyptus-skog ikke langt unna. Deployeringen foregikk i motorisert kolonne langs vei inn til sør-Libanon.
Tr 1 ble beskutt av IDF allerede etter 2 døgn. Mest sannsynlig M16-skudd. De gikk gjennom knappeteltet ett av geværlagene hadde satt opp i nærheten av den lille landsbyen Blatt, nordvest av Marajoun, der falangistenes hovedkvarter var plassert, med sin leder Major Haddad. KP 1 ble granatmål ved Khardala-broen da KP 3 ble omdeployert og forlot Khardala. KP 1 ble så omdeployert i telt til Rachaya el Foukhar (Tr 1), rett ved en istykkerskutt gravplass ("Hill Macabre"), til Frdiss (Tr 2) og til Hebbaryah (Tr 3). KP-KO etablerte seg i telt på høydedraget ovenfor gravplassen i Rachaya el Foukhar.
12. August 1978 kom Tr 1 i heftig ildgivning mot PFLP/PLO etter innkommende RPG-7-granat som detonerte midt inne i teltleiren til Tr 1. PFLP-styrken holdt til nede i en slukt vest for "Hill Macabre" og varierte fra ca 15 mann til ca en tropps størrelse +/-. Øvrig beskytning fant sted fra SLA (South Lebanese Army) med TBK-granatild fra Marjayuon, samt PLO-beskytning (flatbanevåpen) mot vannposten i Rachaya el Foukhar.
Etterhvert som forholdene roet seg noe, kom noe av sivilbefolkningen tilbake. Forholdet mellom de sivile og KP 1 var godt.
(I senere kontingenter ble Norbatt omorganisert til kun to kompanier: KP A og KP B. Rachaya el Foukhar forble KP-KO, da inne i landsbyen.)
KP 3
I løpet av kontingent I var det to store omgrupperinger, en etter ca. 1–2 uker og en ved ankomsten av den nepalske bataljonen Nepbatt. I de aller første dagene (første del av hovedstyrken som besto av 3. kompani ankom Ben Gurion-flyplassen tidlig om morgenen 1. april og kjørte inn i Libanon den 2. april. 3. kompani ble da gruppert over hele det som skulle bli Norbatts område (et svensk kompani fra UNEF II/Sinai hadde alt blitt deployert i området og ble trukket ut igjen etter noen dager, de mistet en mann før nordmennene ankom. 1. tropp ble plassert i El Hebbariye der det var rolig hele tiden, 2. tropp i Kaoukaba der de ble satt under heftig beskytning og for en natt tvunget til å foreta en delvis uttrekning, og 3. tropp ved Khardala-broen der det var også meget heftig beskytning.
3. tropp i KP 3 ble flyttet til nedre Kaoukaba og vel ble granatmål der. En norsk soldat ble såret av granatsplint i Kaoukaba en av de første dagene, ca. 5. april. Ca. 7. april ble en full omgruppering foretatt og 3. kompani gruppert med 2. tropp i øvre Kaoukaba (selve landsbyen), 3. tropp i nedre del (mot hovedveien) 1. tropp som reserve i veikrysset sør for Kaoukaba og KP-KO på den lille høyden sønnenfor på østsiden av hovedveien, Tell Quesi.
Da Nepaleserne med NEPBATT senere i kontingenten deployerte i deler av NORBATTs AO fra til da, ble 3. kompani flyttet fra nordvest til sydøst, med KPKO i Kfar Hamam.
1. tropp ble da plassert med KO og to lag i Kfar Chouba. Da hadde det ikke vært fast stasjonert FN-styrker der, et lag nær Kfar Hamam og et lag som OP på en høyde 1-2 km vest for Kfar Chouba, det siste laget hele tiden forsynt daglig ved hjelp av muldyr.
NORBATT 2 og senere
Norbatt hadde i kontingent I tre geværkompanier, 1., 2. og 3. kompani samt et stabskompani. Ved overgangen til Norbatt II ble det skåret ned til to geværkompanier, KP A og KP B slik det ble værende resten av tiden. Samtidig ble det omorganisering av ansvarsområder. Sjefen for Norbatt III, Zacharias Backer, foretok straks en omgruppering da han overtok, da han fant grupperingen for lite robust mot mer kraftige angrep, og kuttet ned på lagsleirer etc. og gikk vel kanskje mer over til patruljering og utsending av OP/CP fra mer robuste kompanistillinger.
BMR hadde sitt utspring i Mek. tropp (Mekanisert infanteritropp) KpA. Det ble besluttet å legge ned Mek (1992) og overføre panservognene til hvert Kp. Det ble opprettet CMR (Company Mobile Reserve) i KpA og KpB mens BMR (Battalion Mobile Reserve)ble opprettet i bataljonen. BMR var administrativt underlagt STKP og operativt underlagt BN-sjef. BMR bemannet 4-2 op, som var direkte underlagt KpA, i tillegg til å være i konstant beredskap for å kunne rykke inn hvor som helst i AO på kort varsel. BMR var oppsatt med tre SISU, finskproduserte panservogner.
Alfa hadde en beredskap på 10 minutter, Bravo 30 minutter og Charlie 60 minutter. Charlie var forbeholdt saniteten, det vil si at når alarmen gikk så rykket Alfa og Bravo ut mens Charlie sto stand by og var til disposisjon for saniteten. Charlie sto alltid ferdig oppsatt som kampvogn, men på ordre så ble den omgjort til ambulanse på meget kort tid.
KP A
Kompani A bestod av (fram til 1992):
4-18 OP (Litani), 4-20 HQ (Blatt), 4-20 OP (Blatt), 4-22 CP (Blatt), 4-23 OP (Blatt),4-2A CP (UT Ebel es-Saqi), 4-2B CP (Blueline Ebel es-Saqi), 4-2B Lagsleir (Ebel es-Saqi), 4-2B OP (Falkehøyden), 4-2C CP (INN Ebel es Saqi), 4-24 CP (Kaoukaba), 4-25 CP (Kaoukaba), 4-25 Lagsleir (Kaoukaba), 4-26 HQ (Kaoukaba), 4-26 CP (Kaoukaba), 4-27 OP (Kaoukaba) og hovedkvarteret 4-3 HQ (Tell Quezi).
Mek.-tropp hadde i tillegg ansvar for eskortekjøringen mellom Ebel es Saqi – Metulla Gate og Etaibe (Finbatt), samt patruljer på Falkhøyden og ned Litani-dalen med ambushpoint 4-19AP.
Mek.-tropp bemannet også fram til 1991 posisjonen 4-1F OP i Hazbani-dalen (på «baksiden» av Ebel es-Saqi).
Sjekkpostene på hovedveien gjennom Norbatt, ved «blueline» nedenfor Ebel es-Saqi og ved «blueline» ved Kaoukaba betjentes av kompani A. Dette var de to mest trafikkerte sjekkpostene i Norbatt med hundrevis av passerende biler daglig. Sammen med de andre sjekkpostene ved Norbatts grenser, var dette de viktigste stedene for å forhindre at våpen, ammunisjon og sprengstoff kom inn i Norbatt.
Mek-troppen var oppsatt med 8 M113 personellkjøretøy
Bortsett fra den mekaniserte troppen, oppsatt med elleve pansrede personellkjøretøyer (8 stk. M113 og 3 stk. VAB) som var forlagt i Ebel es-Saqi, lå resten av kompani A i den vestre delen av Norbatt. I byene Kaoukaba og Blate hadde kompaniet posisjoner med sjekkposter, observasjonsposter og patruljer som arbeidsfelt. Kp A bemannet dessuten to Norbatt-posisjoner som lå utenfor selve ansvarsområdet, nemlig 4-15 som så utover den israelske grensebyen Metullah og 4-18 som lå ved Khardala-broen.
Totalt var det i hver kontingent ca. 180 mann som tjenestegjorde i kp. A. I 1985-86 ble det gjort en undersøkelse over hvor mange timer en soldat i dette kompaniet jobbet pr. uke. Resultatet viste at gjennomsnittsbelastningen var 89 timer pr. uke, men enkelte uker kunne det være opptil 101 timer i de verste permperiodene. Det er ingen grunn til å tro at det andre geværkompaniet, kompani B, hadde noe lavere arbeidstid, og noen av troppene i stabskompaniet ville også kommet høyt opp i en slik undersøkelse.
I 1992 ble den mekaniserte troppen (Mek.-tropp) lagt ned, ansvarsområdene denne troppen hadde tatt hånd om ble omfordelt ved at en ny mekanisert tropp ble plassert i Camp Eagle på Falkehøyden (BMR, Battalion Mobile Reserve), administrativt underlagt stabskompaniet, men operativt underlagt bataljonssjefen. En ny mekanisert tropp i både kp. A og kp. B (CMR, Company Mobile Reserve) og kp. A fikk dette oppsettet:
Følgende tropper: Stabstropp/HQ (Tell Quesi), tropp 1 (infanteritropp, Kaoukaba), tropp 2 (infanteritropp, Blate), og Kompaniets mobile reserve (CMR) oppsatt på pansrede personellkjøretøy av typen Sisu XA-180 (Tell Quezi).
KP B
Mesteparten av Kp. B holdt til i Chebaa
Kompani B bestod av:
Hovedkvarteret 4-11 HQ, CMR Kp B, 4-6HQ, 4-8 HQ, 4-9 CP, 4-10 CP, 4-12 HQ, 14 -11A LL og 4-12 OP, 4-13 CP, 4-7A LL og CP, 4-14 Op og 4-7C Op.
Totalt bestod kp. B av vel 170 personer, derav 28 befal.
Kompanisjefen og kompanistaben var lokalisert i Rachaya el Foukhar. Litt lenger vest hadde kompani B to leire, 4-8 og 4-9, med sjekkposter, observasjonsposter og patruljetjeneste. I El Ferdiss hadde kompaniet en lagsleir, 4-6 A som i drev med patruljevirksomhet og hadde en sovende kontrollpost som ble bemannet ved behov. 4-5 lagsleir lå i krysset ved 4-5 helipad til El Hebbariye. Derfra ble det sendt ut patruljer. I Chebaa holdt tropp 2 til, som også hadde observasjonsposter og sjekkposter, samt patruljer hver eneste natt.
På de høyeste posisjonene i Norbatt kunne det også være vinterlige forhold om vinteren
En av UNIFILs høyeste posisjoner, observasjonspost 4-14, lå 1490 meter over havet. Et lag fra kp. B, sammen med hundefører og hund lå en måned i strekk på posisjonen. Posten hadde døgnvakt i observasjonstårnet og patrulje hver natt. Adkomsten til posisjonen tok minst 40 minutter gange fra den nærmeste posisjonen, sjekkposten 4-13 ved Kfar Chouba. For å bedre fremkommeligheten til 4-14 ble det i 1988 igangsatt veibygging dit. 4-14 hadde sitt troppshovedkvarter i Kfar Hamam. På grunn av store rekrutteringsproblemer til Norbatt overtok det estiske kompaniet Estcoy kompani B midlertidig for kontingent XXXVIII (mellom desember 1996 og mai 1997).
Militærpolititroppen i Norbatt I utførte i tillegg til all kolonnetjeneste ved forflytning av tropper og materiell og vanlige politioppgaver, som bl.a. resulterte i en stor mengde hjemsendelser fra en bataljon som hovedsakelig var satt opp med "kontraktssoldater" (avtaler om ga vernepliktige kr. 200,- i måneden for å stå til disposisjon) som ikke alle var spesielt klar for tjenesten, også S-2-funksjonene (som var utelatt fra oppsetningen) med avhør, registrering og bortvisning av infiltratører og opplæring av kontrollpostene i gjenkjenning og behandling av mulige infiltratører. I utgangspunktet hadde MP-troppen kun ca. en halv tropps størrelse med korporaler, under ledelse av den erfarne og markante leder kaptein Tor Aksel Løkken (f.1946-d.2011), "grunnleggeren" av politiets Beredskapstropp. I begynnelsen av juli fikk troppen i tillegg en løytnant, Jørgen Flood, også han fra Oslo-politiet.
Company Mobile Reserve
CMR eller Company Mobile Reserve var utrykningsstyrken i de to norske kompaniene som tjenestegjorde i Norbatt/UNIFIL i perioden 1978-1998. Opprinnelig oppsatt med M113-vogner, som etterhvert ble erstattet med finske Sisu XA-180.
Per Hohle, Erling W. Ingskog, Eddie A. Ingskog, Sverre Sondov, Erling Hornslien og Kjell Haakenstad: Norske FN-Styrker i Libanon, bind I og II. Norsk Arkivforskning, Bedriftshistorisk Institutt, 1983 og -84. bind I: ISBN 82-90061-00-5, bind II: ISBN 82-90061-01-3; bind I og II sammen: ISBN 82-90061-02-1
Wegger Strømmen, Dag Leeraand: I Kamp For Fred. Gazette Bok, Oslo 2005: ISBN 8291149208 EAN 9788291149202.
