Ness sókn[1] (norrønt) har sin opprinnelse fra kristningen av landet. Den antatt første Nes kirke, Ullinshofs Johannis daupar og Olafs kirkja,[2] ble bygget på 1100-tallet og besto av et smalt skip og apsis, som man i dag kan se rester av i bakken. På 1200-tallet ble koret utvidet til et rektangulært kor, som var noe smalere enn skipet. En gang på 1300-tallet ble koret ytterligere utvidet, slik at kirken ble en rektangulær langkirke. Kirken brant ned i 1854 etter et lynnedslag og ble på grunn av rasfare ikke gjenoppbygd på sin daværende plass, den nye kirken ble bygget et par kilometer unna Glomma.[3]
Nes prestegjeld går antakelig tilbake til førreformatorisk tid, da det var behov for å tilpasse den kirkelige inndelingen til folketallet og bosetningsmønsteret etter Svartedauden.[4] I middelalderen omtales syv kirker i prestegjeldet:[5]
Senest rundt reformasjonen ble Nes hovedkirke, med Fenstad og Udenes tillagt som annekskirker, mens de fire siste kirkene antas nedlagt før reformasjonen.
I tidligere perioder hørte også Mangen menighet i grenseområdene mellom Nes og Aurskog-Høland til Nes. Sognepresten holdt i denne tiden til på Nes prestegård; Disen, ved Nes kirke. Etter at Østre Romerike prosti ble opprettet, ble også prestegjeldet delt, slik at Nes kirkedistrikt i dag består av Nes og Årnes prestegjeld. Prostesetet ble etter hvert også flyttet fra Disen til stasjonsbyen og det tidligere kapellanietÅrnes ved Kongsvingerbanen. Sognepresten for nye Nes prestegjeld har fortsatt tilhold på Disen.
Før delingen besto Nes prestegjeld av følgende sogn:
Kirkedistriktet Nes ble delt i to i 1998, ved at Årnes og Auli (med Klodsbodding) ble utskilt som Årnes prestegjeld. Prostesetet var i første periode lagt til Nes prestegjeld der Steinar Hovde var første prost. I 2001 ble setet flyttet til kommunesenteret Årnes.
Fra 2004 ble prestegjeldet som administrativ enhet faset ut av Den norske kirke, og fra 2012 gikk det også ut av lovverket.[11]
Menigheter
Prestegjeldet hadde ved sin avvikling følgende menigheter:[12]
