Når de blir irritert, løfter de forkroppen og spenner ut de fremste ribbeina, slik at nakkehuden strekkes og danner et skjold. De blir som regel rundt 1,5 m lange, men noen arter blir opptil 2,3 m. De fleste artene er marklevende i åpent landskap, savanne eller skog. Naja annulata og N. christyi er halvakvatiske og ble tidligere regnet til en egen slekt, Boulengerina.
Alle artene har et giftig bitt som potensielt kan drepe mennesker. Hvert år mister tusenvis av mennesker livet på grunn av bitt fra kobraer. Noen arter, de såkalte spyttekobraene, har utviklet en spesiell måte for å levere giften. Gifttennene har en fure i forkant i stedet for et hull i spissen. Giften sprøytes ut av munnen og siktes inn på ansiktet til målet. Hvis giften treffer øyet, fører den til sterk smerte og midlertidig eller varig blindhet. Denne bruken er av gift er kun for selvforsvar, og ikke for å fange byttedyr.[1]
Analyse av mitokondrielt DNA har gitt mange opplysninger om fylogenetikk og historisk biogeografi for slekten Naja. De asiatiske kobraene (underslekten Naja) stammer fra en enkelt kolonisering fra Afrika med påfølgende radiasjon. De afrikanske spyttekobraene (underslekten Afronaja) har gjennomgått artsdannelse både på grunn av økologiske forandringer og åpningen av Riftdalen.
Det ble oppdaget en ny klade av afrikanske skoglevende kobraer (underslekten Boulengerina). Den omfatter N. melanoleuca og tre arter som tidligere ble regnet til egne slekter (Boulengerina annulata, Boulengerina christyi og Paranaja multifasciata). Disse artene varierer mye i morfologi og levevis, men genetiske data og utbredelse viser at de hører sammen.[4]
De ikke-spyttende kobraene i åpent landskap i Afrika og Sør-Arabia ble tidligere regnet til to arter, N. nivea i det sørlige Afrika og den vidt utbredte egyptisk kobra (Naja haje). Egyptisk kobra er nå splittet i fem arter.[5] Disse seks kobraene utgjør underslekten Uraeus.
Giftspytting ser ut til å ha blitt utviklet tre ganger hos kobraer. En gang hos de afrikanske artene (underslekten Afronaja), en gang hos de asiatiske (blant annet N. siamensis og N. sputatrix), og en gang hos ringhalskobraen (Hemachatus haemachatus, altså ikke et medlem av Naja).[4]
Stamtreet nedenfor viser antatt slektskap mellom de ulike underslektene og artene. Plasseringen av N. christyi er usikker, og fem av de asiatiske artene er ikke tatt med. Den medisinske betydningen av slekten gjør at det er viktig med taksonomisk stabilitet. En har derfor valgt å opprettholde slekten Naja i vid betydning og regne de fire kladene som underslekter.[6]
^R.A. Berthé, G. Westhoff og H. Bleckmann (2013). «Potential targets aimed at by spitting cobras when deterring predators from attacking». J. Comp. Physiol. A. 199 (5): 335–340. ISSN1432-1351. doi:10.1007/s00359-013-0796-8.
^abW. Wüster m.fl. (2007). «The phylogeny of cobras inferred from mitochondrial DNA sequences: evolution of venom spitting and the phylogeography of the African spitting cobras (Serpentes: Elapidae: Naja nigricollis complex)». Mol. Phylogenet. Evol. 45 (2): 437–453. ISSN1055-7903. PMID17870616. doi:10.1016/j.ympev.2007.07.021.
^W. Wüster og D.G. Broadley (2003). «A new species of spitting cobra (Naja) from north-eastern Africa (Serpentes: Elapidae)». J. Zool., Lond. 259 (4): 345–359. ISSN1469-7998. doi:10.1017/S0952836902003333.
