En N95 ansiktsmaske (engelsk: N95 mask eller N95 respirator) er et åndedrettsvern^[1] med et filter som oppfyller den amerikanske standarden N95 (etter systemet NIOSH air filtration rating), noe som innebærer at den filterer bort minst 95% av luftbårne partikler, men ikke er oljeresistent. Den er den mest utbredte av profesjonelle partikkelfiltrerende ansiktsmaske.^[2] Denne typen åndedrettsvern beskytter mot partikler, men ikke mot gasser eller damp.^[3]

N95-masker anses som funksjonelt ekvivalente med visse masker som er regulert under visse andre jurisdiksjoner, som EUs FFP2-åndedrettsvern og Kinas KN95-åndedrettsvern. Det er imidlertid litt andre, men ikke store, forskjeller hva gjelder kriteriene for sertifisering etter disse standarder, hva gjelder filtreringsffekten og noen andre parametre som blant annet går på bruksomstendigheter.^[4][5]

N95-masken krever et fint nett av syntetiske polymerfibre produsert ved en meget spesialisert prosess kalt melt blowing som former det indre filteringlaget som filtrerer ut farlige partikler.^[6]

En tidlig forgjenger til N95 var et design utviklet av malayakineseren doktor Lien-teh Wu^[7] som arbeidet på oppdrag av det kinesiske keiserhoff høsten 1910, som var det første som beskyttet brukere mot bakterier i empirisk utprøving. Bakgrunnen var en pestepidemi som herjet i Mandsjuria. Dr. Wu utviklet med utgangspunkt i munnbind han var blitt fortrolig med under studier og forskning i Vesten en mer substantiell maske med flere lag av gasbind og bomull for filtrering av luften.^[8][9] Denne masken tjente da - til forskjell fra de nevnte munnbindene som fortrinnsvis i noen grad beskytter omstående umaskerte mot en smittebærendes utåndende - også til mer effektiv beskyttelse av den som benyttet masken selv. Gérald Mesny (1869-1911), en prominent fransk lege som var kommet for å overta etter Wu, nektet å bruke masken. Han døde flere dager etter av pesten.^[7][8][10] Masken ble viden produsert, under Wus oppsyn over produksjon og distribusjon av 60.000 masker under en senere pandemi, og den ble vist i flere presseoppslag.

Senere masker kunne gjenbrukes, men var klumpete og ukomfortable. I 1970-årene utviklet det amerikanske Bureau of Mines og NIOSH standarder for åndedrettsvern for engangsbruk, og den første N95-masken var utviklet av 3M og godkjent i 1972. Produktet var utviklet for industriell bruk, men det ble i 1990-årene i økende grad benyttet i helsepleien.^[11] Mange amerikanske selskaper innstilte sin produksjon av N95-masker i 2000-årene på grunn av kostnader til rettssaker ved klager, og på grunn av konkurranse fra utlandet.^[12]