Myrens Verksted (etablert 1848 i Kristiania) var opprinnelig ei smie ved Akerselva, ervervet av møllersønnene og brødrene
Jens og Andreas Jensen fra Kongsberg (1848) som Øvre Foss Mechaniske Værksted og senere, etter at Knud Dahl hadde blitt partner (1855), J. & A. Jensen og Dahl – Myrens Mekaniske Verksted, ført under navnet «Jajod». Deres forretningsmål var produksjon av maskineri for trevarefabrikker og møller.
Myrens Verksted, Oslo, 1953
Foto: Widerøes Flyveselskap/Otto Hansen/ Oslo byarkiv
Den første produksjon var ved Grünerløkka, og hvorfra byggenummer 4 til Drammens Jernstøberi ble Norges første dampmaskin, en 1-sylindret sådan (1850).[1]
De laget også den første turbin i Norge (1850). Ellers gikk det i maskiner for trelast. Produksjonen flyttet til Myraløkka på Torshov (1854), og det ble etablert underbruk i Sverige og Fredrikstad (1870), det senere Fredrikstad Mekaniske Verksted. Firmaet var blant landets største med sine drøyt tusen ansatte (1909). Det ble kjøpt opp av Kværner Brug (1928) og skapte ingeniørselskapet «Kamyr». Produksjonen opphørte i 1988, og lokalene er i dag kontorer, utleie og fritid, drevet av Myren Eiendom fra 1997.[2]
I 1875 gjennomgikk J. Myhre bakgrunnen til rundt 100 av Myrens arbeidere. Industriarbeid hadde i starten høyere status enn håndverk og tjeneryrket, noe som kan forklare at 18 % av de undersøkte var sønner av gårdbrukere. Nesten 1/3 var sønner av husmenn og innerster, 15 % fra håndverkerfamilier, og resten var sønner av arbeidere. Et par var sønner fra kondisjonerte familier. Minst 1/3 av Myrens arbeidere var i slekt, eller de delte bolig. Felles for Myrens ansatte var at de var faglærte og derfor godt betalt. Utdannelse til smed var den gang vanlig blant bondesønner uten odelsrett.[3]
Angivelig holder et gjenferd til i bygningen. Forfatteren Arne Berggren hadde kontor hos Rubicon TV og sørget som katolikk for å ha vievann og rosenkrans innenfor rekkevidde etter å ha blitt skremt av en usynlig vakt som gikk runden sin i ni-ti-tiden hver kveld. Skrittene krysset gangen og fortsatte ned trappen. En kveld gikk Berggren ut i gangen og så opp på en mesanin der lyden da kom fra. «Det var som noe stirret på meg», men ingen var å se.[4]
