Milton Friedman
Født		31. juli 1912[1][2][3][4] Brooklyn
Død		16. nov. 2006[1][5][2][3] (94 år) San Francisco[6][7][8]
Beskjeftigelse		Samfunnsøkonom, statistiker, universitetslærer, essayist
Utdannet ved		Rahway High School (–1928) Columbia University (akademisk grad: ph.d., studieretning: samfunnsøkonomi) Rutgers University (–1932) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: matematikk) University of Chicago (–1933) (akademisk grad: Master of Arts, studieretning: samfunnsøkonomi) University of Cambridge
Doktorgrads- veileder		Simon Kuznets
Ektefelle		Rose Friedman (1938–2006) (avslutningsårsak: personens død)
Barn		David D. Friedman Jan Martel
Parti		Det republikanske parti
Nasjonalitet		USA[9][10]
Gravlagt		San Francisco-bukta[11]
Medlem av		9 oppføringer National Academy of Sciences American Academy of Arts and Sciences Accademia Nazionale dei Lincei Mont Pelerin Society American Philosophical Society[12] Koninklijke Vlaamse Academie van België voor Wetenschappen en Kunsten Institute of Mathematical Statistics (1943–) (Fellow of the Institute of Mathematical Statistics)[2] Econometric Society (1949–) (Fellow of the Econometric Society)[13] Philadelphia Society[14][15][16]
Utmerkelser		10 oppføringer Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel (1976)[17] National Medal of Science (1988) Adam-Smith-prisen (1989) John Bates Clark Medal (1951) Presidentens frihetsmedalje (1988) Distinguished Fellow of the American Economic Association Fellow of the Econometric Society (1949)[13] Fellow of the American Statistical Association Æresdoktor ved Harvard University (1979)[18] Fellow of the Institute of Mathematical Statistics (1943)[2]
Arbeidssted		University of Chicago
Fagfelt		Samfunnsøkonomi, makroøkonomi
Doktorgrads- studenter		14 oppføringer Phillip D. Cagan Harry Markowitz Lester G. Telser David I. Meiselman Neil Wallace (1964) Miguel Sidrauski (1966) Edgar L. Feige (1963) Michael R. Darby (1970) Edi Karni (1971) Michael D. Bordo (1972) Gerald P., jun. Dwyer (1979) George Herbert Borts[19] John J. McCall[19] Boris P. Pesek
Signatur
Milton Friedman på Commons

Nobels minnepris i økonomi 1976

Milton Friedman (1912–2006) var en amerikansk økonom. Han fikk i 1976 Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel for sine bidrag på områder som forbruksanalyse, valutahistorie og -teori, samt for å demonstrere kompleksiteten i stabiliseringspolitikk.^[20] Friedman var en sterk tilhenger av en fri markedsøkonomi, og skrev mange populærvitenskapelige debattbøker i tillegg til sin akademiske forskning. I alle debattbøkene tok Friedman til orde for større frihet for enkeltmenneskene. Han mente at myndighetene i alle vestlige land, også USA, dominerte det økonomiske livet for mye, og var en prominent frontfigur for den såkalte Chicagoskolen.

Han sluttet ved University of Chicago i 1977, etter å ha undervist der i 30 år.

Friedman hadde en lang akademisk karriere, blant annet 30 år ved University of Chicago, der han var «Paul Snowden Russell Distinguished Service Professor of Economics». I tillegg var han rådgiver for flere amerikanske presidenter og hadde sentrale roller i en rekke rådgivende organer innen økonomisk politikk i USA.

En av hans viktigste akademiske prestasjoner var forsøket på å påvise at den store depresjonen på 1930-tallet ikke skyldtes banker, spekulanter og andre private aktører i markedet. Tvert i mot argumenterte han og hans medforfatterinne Anna Schwartz i boken A Monetary History of the United States 1867-1960 (1963) at det var den amerikanske sentralbankens pengepolitikk som hadde skylden og at depresjonen således skyldtes myndighetene, ikke markedet.

Friedmans poeng var at den økonomiske nedgangskonjunkturen fra 1929-30 var ganske normal. Det store problemet kom da det oppstod en krise i det amerikanske bankvesenet høsten 1930. Det var maktkamp i ledelsen av den amerikanske sentralbanken, og banken klarte derfor ikke å redde forretnings- og sparebankene. I krisen i 1907-08 hadde bankene reddet hverandre. (Denne krisen hadde ført til opprettelsen av den amerikanske sentralbanken.) I desember 1930 gikk 350 amerikanske banker konkurs. Våren 1931 gjentok det samme seg. Nye banker gikk konkurs. Dette førte til at kunder mistet pengene sine, og at betalingssystemet ble hemmet. Høsten 1931 satte sentralbanken opp renten midt i krisetidene, da Storbritannia forlot gullstandarden. Vinteren 1933 ble bankene rammet av en ny konkursbølge. Til sammen forsvant 10 000 av USAs 35 000 banker mellom 1929 og 1933. Da Franklin D. Roosevelt tiltrådte, startet redningsaksjonene for bankene igjen.

Samtidig unnlot Federal Reserve å øke pengemengden. På grunn av krisen hadde USA i årene etter 1929 et overskudd på handelsbalansen. Dette betød at gull strømmet inn, noe som vanligvis skulle føre til at sentralbanken økte pengene som var i omløp. Sentralbanken gjorde imidlertid ikke dette. Sammen med det store antallet konkurser i banknæringen, førte det til at pengemengden i USA falt med 35 prosent fra 1929-33.^[21] Det var dette fallet i pengemengden som gjorde at nedgangen i 1929 fikk utvikle seg til den store krisen, mener Friedman. Og dette fallet skyldes dårlig politikk fra de pengepolitiske myndighetene.

Teoretisk tilhører han monetaristene. Han anbefalte myndigheter og stater å ikke sette i verk etterspørselsregulerende tiltak, men heller bare justere pengemengden (publikums likviditet) i forhold til endringer i produksjonen.

På 1960-tallet var det mange land som førte en inflatorisk politikk. Tanken bak denne politikken var at det ville føre til lavere arbeidsledighet. Friedman mente at partene i arbeidslivet på sikt ville gjennomskue denne politikken, og at høyere inflasjon ikke kunne kjøpe lavere arbeidsledighet permanent. Tvert imot. Høyere inflasjon ville som regel bety mer variabel inflasjon, noe som vil føre til lavere investeringer, lavere økonomisk vekst og høyere ledighet. Friedman spådde derfor at denne politikken ville føre til stagflasjon. Han var sannspådd, og Paul Krugman har senere kalt denne spådommen for en av de store bragdene i den økonomiske vitenskap etter krigen.^[22]

Milton Friedman satte også sitt navn under permanentinntektshypotesen (PIH). Ifølge denne hypotesen vil en vanlig konsument glatte forbruket gjennom livet. I perioder med uvanlig lav inntekt, vil man bruke mer enn inntekten ved å låne eller trekke på tidligere sparing. I perioder med høy inntekt, vil forbruket være lavere enn inntekten. Gjennomgående vil en rasjonell konsument bruke en permanent andel av sin forventede totale livsinntekt hvert år.

Opplyste og rasjonelle innbyggere innser at en plutselig økonomisk stimulans fra myndighetene, for eksempel i form av lavere skatt, er midlertidig. De vil derfor bare øke forbruket tilsvarende den permanente delen av denne stimulansen, som skal tilsvare renten av beløpet.

En meget viktig implikasjon av denne hypotesen er derfor at en aktiv finanspolitikk ikke vil ha de ønskede resultater. For at en aktiv og stabiliserende finanspolitikk skal virke, må husholdningene bruke en stor del av en eventuell inntektsøkning. Det vil gi høyere etterspørsel direkte. De som selger produkter til husholdningene, får også økte inntekter, og vil øke sin etterspørsel, og så videre. Denne effekten kalles multiplikatoreffekten, og innebærer at den samlede etterspørselen vil øke langt mer enn statens stimulanser. Det gir i sin tur lavere arbeidsledighet, som oftest er målet med en aktiv finanspolitikk. Dersom husholdningene sparer mye av en plutselig inntektsøkning, som Friedman sier at de vil, vil multiplikatoreffekten være liten.^[23]

I tillegg til sin vitenskapelige publisering, hadde Friedman en stor populærvitenskapelig produksjon, blant annet sammen med sin kone, Rose. Hans mest kjente verk var fjernsynsserien^[24] og boken Free to Choose. Fjernsynsserien ble vist på PBS i 1980 og ble senere en populær bok. Serien ble også vist på NRK. Boken Capitalism and Freedom var også mye lest.

Individets rett til selv å velge var Friedmans hjertesak, enten det dreide seg om kamp mot verneplikt, rett til fritt skolevalg, liberalisering av narkotikalovgivningen eller retten til selv å styre sin egen økonomi. Han var svært skeptisk til både fagforeninger og ikke minst byråkrater, og en sterk tilhenger av markedet som måten å produsere og fordele goder på.

I tillegg til Nobels minnepris fikk han en rekke æresdoktorater fra forskjellige universiteter. Han mottok Presidentens frihetsmedalje i 1988 og var også senior research fellow ved Hoover Institution i USA.

Milton Friedmans sønn, David, har fulgt opp sin fars forsvar av frie markeder og mennesker, og er en kjent libertarianer. David går imidlertid lengre enn sin far og tar til orde for anarkokapitalisme.

Friedman døde 16. november 2006 av hjerteproblemer, 94 år gammel.

Friedman var kontroversiell i politiske miljøer, ikke bare fordi han tar til orde for en radikal liberalistisk politikk, men også fordi han har ble beskyldt for å støtte den chilenske diktatoren Augusto Pinochets regime på 1970-tallet. Friedman besøkte Chile i 1975 og holdt flere foredrag, og møtte i denne forbindelse Pinochet. «The Chicago Boys», som var en gruppe med chilenske økonomer som var sterkt inspirert av Friedmans økonomiske tanker, stod bak den økonomiske politikken som ble ført i Chile. Da han fikk Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel i 1976, møtte demonstranter opp for å protestere, fordi de mente at han var en støttespiller for Pinochets diktatoriske regime.

Friedman kalte den økonomiske politikken under Pinochet for «Chiles mirakel».^[25] Friedman reiste til Chile og møtte Pinochet, som fra Friedman fikk høre at den eneste løsningen for Chile var den sjokkbehandlingen som «Chicago Boys» foreslo.^[26] Det var primært Friedmans studenter som var forbindelsen til Pinochet, ikke Friedman selv. Friedman besøkte Chile to ganger og hadde møte på 45 minutter med Pinochet.^[27]

Mange, deriblant Friedman selv, mente at den økonomiske politikk som ble ført i Chile under Pinochets styre gjorde underverker for landet. Friedmans påstand var at frie markeder skaper den beste forutsetningen for demokrati og at der mennesker får makt over sine egne økonomiske valg, vil de kreve makt over de som utøver statens myndighet også. Friedman brukte selv begrepet «mirakelet i Chile» om utviklingen. Pinochets liberale økonomiske politikk ble i stor grad videreført av de neste statslederne, noe som førte til blant annet at fattigdommen i landet ble nesten halvert i perioden 1987–98 – fra 45 til 22%. Chile er i dag Sør-Amerikas rikeste land, og innehar regionens høyeste HDI-rangering.

Friedman sa selv det følgende i et intervju med PBS i forbindelse med dokumentarfilmen «Commanding Heights: The Battle for the World Economy»: ^[28]

«The Chilean economy did very well, but more important, in the end the central government, the military junta, was replaced by a democratic society. So the really important thing about the Chilean business is that free markets did work their way in bringing about a free society.»

Kritikere har på den annen side påstått at det såkalte mirakelet i Chile i virkeligheten forteller den motsatte historien: Da Pinochet grep makten gjennom sitt kupp i 1973, var arbeidsledigheten på 4,3%. Etter ti år med Friedman-inspirert økonomi hadde den steget til 22% i 1983. 20% av Chiles befolkning levde under fattigdomsgrensen i 1970, men da Pinochet gikk av i 1990 levde 40% av befolkningen under fattigdomsgrensen. Under militærdiktaturet sank reallønnen med 40%.

Mens Friedmans chilenske studenter, «The Chicago Boys», fikk gjennomført en privatisering av offentlige pensjoner, 66 banker og 212 statlige industrier, hevder kritikerne at det var keynesisansk politikk som reddet Chile fra krisen i 1983 (da bruttonasjonalproduktet sank med 19% på ett år), ved at Pinochet-regjeringen gjennomførte en statlig innsats for å redde en halv million arbeidsplasser. Tiltaket ble etterfulgt av en renasjonalisering av pensjoner, banker (disse ble senere igjen privatisert på ny) og fremfor alt kobberindustrien, landets viktigste inntektskilde, som fremdeles er under statlig kontroll i dag.

• Capitalism and Freedom ISBN 0-226-26401-7 (1962)
• Social Security: Universal or Selective? sammen med Wilbur J. Cohen (1972)
• There's No Such Thing as a Free Lunch (1975), columns from Newsweek]
• Free to Choose: A personal statement, sammen med Rose Friedman, (1980)
• Economic Freedom, Human Freedom, Political Freedom ISBN 1-883969-00-X (1992)
• Two Lucky People: Memoirs (sammen med Rose Friedman) ISBN 0-226-26414-9 (1998)
• Money Mischief: Episodes in Monetary History ISBN 0-15-162042-3 (1994)
• "The Case for Free Trade" sammen med Rose Friedman, 1997, Hoover Digest
• "Reflections on A Monetary History" The Cato Journal, Vol. 23, 2004

• Friedman, Milton (1984). Status quo-tyranniet. [Oslo]: Nå. ISBN 8250503023. 

• (en) Milton Friedman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Milton Friedman – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

• (en) Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1976 hos Nobelprize.org
• (en) Milton Friedman hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel 1976
• Intervju med Milton Friedman i forbindelse med dokumentarfilmen «Commanding Heights»
• Milton & Rose D. Friedman Foundation for Educational Choice

• Greg Palast imøtegår det han karakteriserer som «myten om mirakelet i Chile». Fra The Observer.
• Damien McCrystal, også i The Observer, med flere kritiske merknader til Friedman.
• Enda en kritisk gjennomgang av påstandene om «mirakelet i Chile».