Miguel Mariano Gómez y Arias (1889-1950) var en cubansk politiker som var Cubas syvende president i et tidsom på åtte måneder i 1963.[1] Sammenlignet med andre administrasjoner var hans periode fredfull, og Gómez ble ansett som en dyktig taler og skribent - i motsetning til flere tidligere presidenter med militær bakgrunn.[2] Gómez tilhørte partiet «Unión Nacional».
Biografi
Gómez var født i den cubanske byen Sancti Spíritus som sønn av den tidligere presidenten José Miguel Gómez (Cubas president fra 1909 til 1913) og filantropen América Arias. Han fikk skolegang på Cuba og i USA og utdannet seg til jurist ved Universitetet på Cuba. Han deltok som cubansk utsending til kroningen av kong Georg V av Storbritannia i 1911. Han var gift med Serafina Diago y Cardenas og paret fikk tre døtre.
Politisk karriere
Gómez var innvalgt til Representantenes Hus i flere perioder, og i 1926 ble han valgt til ordfører i hovedstaden Havana. I 1928 ble det gjennomført konstitusjonelle endringer som fjernet ordførerembetet, og Gómez dro i eksil til New York City. Han deltok i den væpnede, men mislykkede Rio Verde-ekspedisjonen mot styret til Gerardo Machado, og han ble fengslet før han senere dro i eksil igjen. Under sitt eksil deltok han sammen andre eksilcubanere i arbeid mot Machado-regjeringen.
Etter at Machado ble avsatt 12. august 1933 returnerte Gómez til Havana og grunnla Republican Action Party. I 1934 ble han igjen valgt til ordfører i Havana, men hantrakk seg fra stillingen på grunn av en stor legestreik. Fra 1933 til 1936 ledet han en opposisjonsgruppe kjent som Marianistas. I løpet av denne perioden ble hjemmet hans bombet to ganger uten at han selv ble skadet.[2]
Presidentperioden
Etter noen år med politisk ustabilitet ble Gómez valgt til Cubas president ved valget i 1936. Han ble tatt i ed 20. mai 1936. Han satt som president bare til 24. desember samme år da kongressen vedtok å stille ham for riksrett etter at han hadde lagt ned veto mot den såkalte Nine Cent Law, en avgift på alle 250 punds sekker med sukker som ble produsert, og som skulle finansiere skolevesenet som ble organisert av Fulgencio Batista.
Under en tale i desember 1936, på slutten av Gómez' presidentperiode, sa den tidligere presidenten Carlos Hevía at Batista forsøkte å få til en konfrontasjon med Gómez og slo fast at et militært oligarki hadde styrt Cuba i to år. President Gómez hadde ingen reell makt, og Batista så nå ut til å ville overta den formelle makten etter at han hadde vært i en uformell maktposisjon hele tiden. Han ønsket å få fjernet Gómez.[3]
Riksrett
Gómez ble stilt for riksrett av Representantenes Hus. Rådet for representanthuset som la fram anklagene mot Gómez besto blant andre av Antonio Martinez Fraga som var demokrat, en nasjonalist ved navn Felipe, og republikaneren Carlos Palma. Senator Rivero avbrøt rettssaken da han kunngjorde at han trakk seg fra riksrettstribunalet og erklærte at «Tribunalet er forutinntatt, presidenten mangler garantier for en rettferdig dom».[4]
Senatet anklaget Gómez for å ha «truet med represalier mot medlemmer av Kongressen som motsatte seg hans lovforslag».[4] Høyesterettsjustitiarius Juan Federico Edelman ledet rettssaken. Det ble rapportert at rettssaken startet med en rask gjennomlesing av anklagene, fulgt av et kort forsvarsinnlegg hvor Gómez nektet for å ha framsatt trusler mot Kongressen. Gómez erklærte at rettssaken var «en ren politisk handling for å avsette presidenten etter ordre og press fra en kilde vi alle kjenner».[4] Han erkllærte også at «Jeg protesterer mot denne rettsaken fordi den er ukonstitusjonell på den måten at jeg ikke har fått noen garantier.»[4]
Gómez ble forsvart av Jose M. Gutierrez som framførte en lang forsvarstale som ble applaudert fra de fullsatte tilhørerplassene. Gutierrez anklaget hæren for å ha blandet seg inn i den sivile politikken og for å ha stått bak riksrettssaken.[4] I sitt forsvarsinnlegg sa han også at både Senatet og folket vet at det Gómez er anklaget for bare eksisterer i representantenes hoder. Folket støtter presidenten som ble lovlig valgt av folket. Før rettssaken sa Gómez til pressen at «Jeg tror avgjørelsen allerede er tatt. Når man gjør sin plikt kan det av og til være smertefullt, men det lar samvittigheten være rolig.»[4]
Rettssaken endte 24. desember 1936 med at Gómez ble kjent skyldig med 22 mot 12 stemmer. Senatets vedtak lød: «Dr. Miguel Mariano Gómez y Arias, republikkens president, er herved erklært skyldig i overtredelse av den lovgivende makts frie funksjon og fjernes fra republikkens presidentskap, og fratrer dette vervet etter nærmere varsel.»[4]
Som følge av dommen reiste en senatskomite hjem til visepresident Federico Laredo Bru for å informere ham om at han var blitt president. Senere på dagen samlet folk seg rundt presidentpalasset og hyllet Gómez da han forlot residensen. Gómez kom samme dag med en uttalelse der han hevdet at riksrettssaken hans var «svært urettferdig» og en seier for militæret. Det ble rapportert at Gómez mente at det hadde vært bedre om Batista åpent hadde inntatt presidentpalasset.[4]
Etter presidentperioden
Gómez forlot Cuba og dro til USA, men returnerte til Cuba i 1939. I 1940 stilte han igjen til valg som ordfører i Havana, men tapte for Raul Menoca. Hantrakk seg deretter tilbake fra offentligheten og døde i Havana i 1950 etter lang tids sykdom. Han var da 61 år.
I 1951 foreslo representanten Manuel Dorta-Duque en lov som innebar rehabilitering av Gómez og som annullerte setningen i kjennelsen som avsatte ham som president. Selv om Gómez var død noen måneder tidligere ble hans renomme gjenoppbygd og gjort kjent for Cubas befolkning.[5]
