Mesoamerikanske språk er en språkbunt som omfatter alle de indianske språka fra det mesoamerikanske kulturområdet, som dekker det sørlige Mexico, hele Guatemala og Belize og deler av Honduras og El Salvador. Området karakteriseres av stor lingvistisk variasjon og har flere hundre forskjellige språk fordelt på sju familier, men språka i området har på grunn av relativt tett kontakt utvikla en rekke fellestrekk.

De mesoamerikanske språka var blant de første til å utvikle egen skrift. De eldste tekstene stammer fra rundt år 1000 f.Kr. Etter den spanske erobringa fra slutten av 1500-tallet begynte man å skrive de mesoamerikanske språka med det latinske alfabetet. Mange av språka er i dag utdødde eller trua, men andre, blant annet nahuatl, mayiske språk, mixtekisk og zapotekisk, har flere hundre tusen brukere og lever i beste velgående.

Blant de mesoamerikanske språka finner man språk fra disse språkfamiliene:

• Uto-aztekisk
• Otomangueansk
• Mixe-zoqueansk
• Totonakisk
• Mayisk
• Chibchansk
• Misumalpansk

De mest representative trekka som er felles for de fleste mesoamerikanske språka, er de følgende:^[1]

• avstemming av sonorante konsonanter i slutten av ord
• stemming av obstruenter etter nasaler
• vokalharmoni
• fast og forutsigbart stavelsestrykk
• markering av eierskap av typen «hans-substantiv₁ substantiv₂», med betydninga «substantiv₂s substantiv₁».
• bruk av relasjonelle substantiv som spatiale markører
• tjuetallssystem
• ingen verb-finale språk
• fravær av «switch reference»
• lokativer avleda fra kroppsdeler
• inkorporering av substantiver
• en rekke utbredte importord