Hans far var fangstmannen David Storch, og hans mor var Ane Sofie Storch. Han var gift to ganger; først med Ane Jensine Emilie Berthelsen som døde i 1913, og på nytt med Emilie Justine Margrethe Johanne Frederiksen i 1915.
Utdanning
Storch ble utdannet kateket ved Godthåb Seminarium i 1906 og ble ordinert i 1910. Til tross for at han kun hadde gått på bygdeskolen før han tok sin utdanning gikk han ut fra seminariet som en av de meste elevene, med karakteren UG.[2] Han ble derfor valgt ut til å få videreutdanning i Danmark.
Jobb
I 1909 ble Storch utnevnt til overkateket i Ilulissat, og i 1911 førsteprest. Som første grønlender fikk han i 1928 tittelen viseprost. 6 år senere ble han prost for Nordgrønland. For sitt virke har han fått både Ridderkorset og Dannebrogsmændenes Hæderstegn.
Han var en dominerende skikkelse i Grønlands kirke- og utdanningsinstitusjoner. Han styrte kirke- og skolevesenet i hele Nordgrønland, og besørget både utplasseringen av lærer og prester, og utdanningen av disse. Han stod også bak den landsomfattende vekkelsesbevegelsen peqatigiinniat.
Storch var aktivt med i samfunnsdebatten, og kjempet for grønlendernes rettigheter og likeverd med danskene. I 1921 ble han medlem av Grønlandskommisjonen, og fra 1927 til 1933 satt han også i Nordgrønlands Landsråd.
Som forfatter debuterte han i 1914 med romanen Sinnattugaq (SingnagtugaK), som året etter ble utgitt på dansk med tittelen «En grønlænders drøm». Dette var den første romanen som ble utgitt på grønlandsk.
