Marduk

For det svenske black metal-bandet, se Marduk (band).
Marduk
Releff av bevinget guddom, kanskje Babylons hovedgud Marduk, fra ruinfeltet Nimrud sør for Mosul i Iran, utstilt i Musée du Louvre i Paris. Kongle og spann har usikker betydning.
TrossystemBabylonsk mytologi
ReligionssenterBabylon
Originalt navn(kileskrift: 𒀭𒀫𒌓
sumerisk: amar utu.k, «solens kalv»
ForeldreEa (Enki) og Damkina (Ninhursag)
MakeSarpanitu
AspektGudenes hersker
BostedOlympos
SymbolerSlangedrage, trekantet spade
TeksterEnuma Elish
I andre mytologierMesopotamisk mytologi)

Marduk (kileskrift: 𒀭𒀫𒌓 dAMAR.UTU; sumerisk: amar utu.k, «solens kalv»; gresk: Μαρδοχαῖος, Mardokhaios;[1] hebraisk: מְרֹדַךְ, Mərōdaḵ) var en guddom av sen generasjon fra oldtidens Mesopotamia og skytsgud for byen Babylon. Da Babylon ble det politiske sentrum i elvedalen Eufrat i tiden til Hammurabi (1700-tallet f.Kr.) begynte en langsom vekst i babylonsk mytologi til han til sist ble overhode av den babylonske gudeverden. I byen Babylon ble Marduk dyrket i tempelet Esagila. Han er assosiert med det guddommelig våpen, den store fryktelige vind.[2]

Marduk er den babylonske formen av navnet hans.[3] Antagelig ble Marduk uttalt noe i retningen av Marutuk.[4] Etymologien av navnet er antatt å være avledet fra amar-Utu, «udødelige sønn av Utu» eller «»oksekalven til solguden Utu».[3] Opprinnelsen til Marduks navn kan reflektere en eldre genealogi, eller ha hatt kulturelle bånd til oldtidsbyen Sippar som ble beskyttet av solguden Utu, datert tilbake til 2000-tallet f.Kr.[5]

Ved Hammurabis tid hadde Marduk blitt astrologisk blitt assosiert med planeten Jupiter.[6]

Mytologi

Marduks opprinnelige vesen er uklar, men han ble senere assosiert med vann, vegetasjon, dom, og magi.[7] Hans ektefelle var gudinnen Sarpanitu.[8] Han var også sett på som sønn av Ea[9] (Enki i sumerisk mytologi) og Damkina (Ninhursag i sumerisk mytologi)[10] og arvingen av Anu, men uansett hvilke særskilte trekk Marduk kan ha hatt, ble de overskygget av den politiske utviklingen langs Eugfrat og som etter hvert fikk folket smelte ham sammen med trekk som tilhørte guder som i eldre perioder ble forstått som overhoder av gudeverden.[11] Det er særskilt to guder — Ea og Enlil — hvis makt og attributter som ble overført til Marduk.

Da Babylon ble det fremste byen i sørlige Mesopotamia under styret til Hammurabi på 1700-tallet f.Kr. ble Babylons skytsgud opphøyd til nivået av øverste gud. For å forklare hvordan Marduk hadde tatt makten, ble Enuma Elish skrevet. Den forteller historien om Marduks fødsel, heroiske handlinger og ble gudenes hersker. Det kan bli sett på som en form for mesopotamisk apologetikk. Også i dette dokumentet er de femti navnene til Marduk.

I Enuma Elish vokser borgerkrigen mellom gudene til et klimatisk slag. Annunakigudene kommer sammen for å finne den ene guden som kan beseire gudene som har gått imot dem. Marduk, en meget ung gud, står fram og får løfte om posisjonen som øverste gud. For å forberede seg på slaget lager Marduk seg en bue og piler, griper en kølle, kaster lyn foran seg, fyller sin kropp med flammer, lager et nett for fange inn Tiamat med det slik at ingen deler av henne kunne slippe unna, skapte seg sju fryktelige vinder som virvelvind og tornado, og løfter opp sitt mektigste våpen, regnoversvømmelse. Deretter drar han ut i krigen, styrer sin stormvogn trukket av fire hester med gift i sine munner. Mellom leppene holder han en forbannelse og i den ene hånden holder han urter for å slå tilbake gift med motgift.[12]

Gravering fra 1800-tallet av Gustave Doré som framstiller scenen fra «Bel og dragen» hvor Daniel avslør bedraget til Bels prester.

Først utfordret han lederen for Anunnakigudene, Tiamat, dragen i det opphavelige vann, til tvekamp og beseiret henne ved å fange henne inn i sitt nett, blåste henne opp med sine vinder, og gjennomboret buken hennes med en pil. Deretter beseiret han Kingu, som Tiamat hadde gjort til hærfører av hæren og som bar Skjebnetavlen på sitt bryst[13] Han kjempet mot ham og «brøt fra ham Skjebnetavlen, urettmessig hans» og tok sin nye posisjon som den øverste gud. Under hans styre ble menneskene skapt for å bære livets byrder slik at gudene kunne forlyste seg.[14]

Framtoning

Marduk ble framstilt som et menneske, ofte med hans symbol mušḫuššu, slangedragen, som hadde overtatt fra guden Tishpak. Et annet symbol som sto for Marduk var den trekantede spaden.[15] Fra 1000-tallet ble han ofte omtalt som Bel, akkadisk for «herre».[12]

Bel

I løpet av 1000-tallet f.Kr. dyrket babylonerne en guddom under tittelen Bel, i betydningen «herre», som ble en synkretisme av Marduk, Enlil og den døende gud Dumuzi.[16][17] Bel holdt alle de kultiske titlene til Enlil og hans status i babylonsk religion var i stor grad den samme.[17] Til sist ble Bel sett på som en gud for orden og skjebne.[17] Bels kult er en betydelig komponent i den jødiske fortellingen om «Bel og dragen» fra de apokrypiske tilleggene til Daniel.[18] I denne fortellingen er det babylonske offer med mat som hver dag ble gitt til et idol eller kultstatue av Bel, men maten forsvant på mirakuløst vis i løpet natten.[19] Den persiske konge Kyros den store forteller den jødiske vismannen Daniel at idolet åpenbart er levende ettersom maten som ble ofret ble åpenbart spist.[19] Daniel var ikke enig da kulthuset er kun leire på innsiden og bronse på utsiden, og det har aldri smakt noe.[19] Daniel beviste dette ved i hemmelighet å dekke gulvet på tempelet med aske. Daniel og Kyros forlot tempelet og da de kom tilbake viste Daniel at det var menneskelige fotspor på gulvet, og beviste da at maten var blitt spist av prestene til Bel.[20] Bel er også omtalt i skriftene til flere greske historikere i antikken.[17]

Referanser

  1. ^ Identifisert med Marduk i Zimmeren, Heinrich (1862-1931): Stade's Zeitschrift 11, s. 161.
  2. ^ The Babylonian Creation Myth
  3. ^ a b Ringgren, Helmer (1974): Religions of The Ancient Near East, overs. av John Sturdy, The Westminster Press, s. 66.
  4. ^ Frymer-Kensky, Tikva (2005): «Marduk», i: Jones, Lindsay, red.: Encyclopedia of religion. 8, 2. utg., New York, ISBN 0-02-865741-1, s. 5702–5703.
  5. ^ Jones, Lindsay, red. (2004): The Encyclopedia of Religion, Macmillan Library Reference USA, 2. utg., bind 9, s. 201
  6. ^ Jastrow, Jr., Morris (1911): Aspects of Religious Belief and Practice in Babylonia and Assyria, G.P. Putnam's Sons: New York and London. s. 217-219.
  7. ^ McKenzie, John L. (1965): Dictionary of the Bible, Simon & Schuster, s. 541
  8. ^ Ringgren, Helmer (1974): Religions of The Ancient Near East, s. 67.
  9. ^ Arendzen, John (1908): «Cosmogony», The Catholic Encyclopedia, Robert Appleton Company.
  10. ^ Littleton, C. Scott (2005): Gods, Goddesses and Mythology, bind 6. Marshall Cavendish, s. 829.
  11. ^ Jastrow, Morris (1911): Aspects of Religious Belief and Practice in Babylonia and Assyria, G.P. Putnam’s Sons, s. 38.
  12. ^ a b «Marduk (god)», Ancient Mesopotamian Gods and Goddesses
  13. ^ Black, J.; Green, A. (1992): «Tablet of Destinies», Gods, Demons and Symbols of Ancient Mesopotamia: An Illustrated Dictionary, London: British Museum Press.
  14. ^ «Babylonian Creational Myths - Enuma Elish», Crystalinks.com
  15. ^ Ritter, Nils: «Spade of Marduk», Academia.edu. Flere illustrasjoner.
  16. ^ Fontenrose (1980), s. 440.
  17. ^ a b c d Doniger (1990), s. 120
  18. ^ Wills (2002), s. 53.
  19. ^ a b c Wills (2002), s. 58.
  20. ^ Wills (2002), s. 59.

Litteratur

Eksterne lenker