Ma er et elektrisk lokomotiv bygget av ASEA for Statens Järnvägar i Sverige mellom 1953 og 1960. Typenavnet kommer av den svenske hovedliteraen M, som betyr treakslet elektrisk boggilokomotiv, og underliteraet a, som betyr at lokomotivet regnes som hovedserien av denne literaen. Lokomotivet ble utviklet fra Mg på 1950-tallet og er med sin styrke og driftsikkerhet fortsatt i tjeneste hos ulike svenske fraktselskaper, noe som gjør Ma til den mest langlivede elektriske lokomotivtypen i Sverige. Ma var også det kraftigste enkeltlokomotivet før Hector Rail i moderne tid importerte nye lokomotiver (norske El 15).
Lokomotivets historie
Da godstrafikken økte i Sverige på Norrlandslinjene på slutten av 1940-tallet, økte også behovet for flere og sterkere lokomotiver. SJ besluttet som følge av dette å utvikle typen Ma basert på de erfaringene man hadde fra Mg. Blant annet var tilgangen på sterkere motorer utslagsgivende til at man startet å utvikle et nytt lokomotiv. Takket være de nye sterke motorene kunne man skape et lokomotiv som klarte å trekke tunge tog i 100 km/t, noe som gjorde at typen ble svært allsidig. Man plasserte også all utrustning i maskinrommet, slik at lokomotivet ikke så ulike ut på utsiden. ASEA leverte totalt 32 lokomotiver til SJ i perioden 1953 til 1960, og disse ble satt inn i både persontog og godstog spesielt i midtre og nordre del av Sverige.
Når TGOJ skaffet seg elektriske lokomotiver falt valget på blant annet Ma. Disse ni lokomotivene ble levert i perioden 1954 til 1958, og ble opprinnelig brukt til malmtrafikken mellom Ludvika–Oxelösund. Disse skiller seg ut fra de som ble levert til SJ ved at de er multippelkjørbare og at de har runde vinduer i konstruksjonen inn til maskinrommet istedenfor firkantede.
På midten av 1960-tallet ble det vedtatt å modernisere Ma–lokomotivene gjennom revisjon ved at førerhyttene ble ombygget, førerhyttens varmeapprater ble forsterket og nye sideruter ble montert. Rent teknisk fikk lokomotivene sentral oljesmøring av hornblokken og fjærbalanse i boggiesettene. Det ble også montert nye standardreléer, ny hovedstrømsbryter og nye bremseventiler.
Etter at Rc–lokomotivene ble levert i større antall til SJ på begynnelsen av 1970-tallet fikk Ma en mer tilbakeholden rolle i selskapet. Dette på tross av at Ma–lokomotivene i samme periode ble modernisert hos NOHAB i Trollhättan ved å bytte boggiene, bytte av både hovedstrømsbryter og frontlykter samt flytte døren til førerhytten mot midten for å minske støy. Leveringene av Rc gjorde at typen primært ble satt til å trekke godstog. Behovet for lokomotivene minsket såpass mye at SJ i 1991 overdro sine 25 av 31 gjenværende lokomotiver til TGOJ. De fleste stod likevel i opplag på hele 1990-tallet, men disse har i senere tid blitt tatt i bruk igjen, selv om enkelte står henvist som reservedelslager for de driftsklare Ma–lokomotivene. To lokomotiver har blitt utleid til BK Tåg mens ett lokomotiv har blitt solgt til Inlandsgods.
I 2013 ble Ma 404 kjøpt av Norsk Transport AS, tenkt for bruk i museumstog i Norge. Dette ble lakkert brunt og fikk navnet "Askeladden". Senere ble også Ma 406 kjøpt, lakkert og fikk navnet "Kvitebjørn". Etter en periode med utleie av disse ble begge lokomotivene kjøpt av Grenland Rail AS, for bruk i godstog i Norge og Sverige. Fra januar 2024 kjøres Ma-lokomotivene til Grenland Rail normalt bare i kalksteinstransporten på Breviksbanen for Heidelberg Materials (tild. Norcem). I 2024 kjøpte Grenland Rail også et tredje Ma-lokomotiv (402), men dette er ment for reservedeler, og settes ikke i stand for drift.
Litteratur
Diehl, Ulf & Nilsson, Lennart (2006). Svenska Lok och motorvagnar 2003. Svenska järnvägsklubben. ISBN91-85195-00-6.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
Nordin, Tore. et.al (1998). Svenska Ellok: En Bok Om Det Svenska Ellokets Historia. Svenska järnvägsklubben. ISBN91-85098-84-1.
Stenwall, Frank (1984). Nordens järnvägar 1980. Frank Stenwalls förlag. ISBN91-7266-081-3.
