Avenida dos Combatentes i Luanda sentrumSidegate sør i byen
Foto: Silje L. Bakke
Luanda er hovedstaden i Angola og den største byen i landet med om lag 5,5 millioner innbyggere (2015). Den ligger ved atlanterhavskysten og er både Angolas viktigste havn og administrative senter. Den er også det administrative senteret for provinsen Luanda. Luandas posisjon er 8°50'18" Sør og 13°14'4" Øst (-8.83833, 13.23444).
Produksjonen omfatter blant annet matforedling, drikkevarer, sement og andre konstruksjonsmaterialer, plastprodukter, metallforedling, sigaretter og sko. Petroleum som er funnet i nærheten, blir raffinert i byen selv om dette anlegget stadig har blitt skadet under borgerkrigen. Luanda har en glimrende naturlig havn, og de viktigste eksportartiklene er kaffe, bomull, sukker, diamanter, jern og salt. Men økonomien i Luanda fortsetter å være hardt preget av den militære konflikten i landet.
Luanda er delt i to deler, baixa (gamlebyen) og cidade alta (ny del). Baixa ligger ved siden av havnen og har trange gater og gamle kolonibygninger.
Innbyggerne i Luanda er hovedsakelig medlemmer av afrikanske etniske grupper, inkludert ovimbundu, kimbundu og innfødte språk blir snakket. Det er en svært liten befolkning av europeisk opprinnelse.
Byen er blitt kåret til «verdens dyreste by» i 2010 og 2011 av konsulentselskapet Mercer.[1][2]
Historie
Byen ble grunnlagt av portugiserne i 1575 av Paulo Dias de Novais som ga den navnet São Paulo de Luanda. Festningen Fortaleza São Pedro da Barra ble bygget i 1618 og i 1634 ble en ny festning, Fortaleza de São Miguel, bygget. Byen har vært landets administrasjonssenter fra 1627 med unntak av årene 1640–1648 da den var okkupert av nederlenderne og kalt Fort Aardenburgh. Fra midten av 1500-tallet til midt på 1800-tallet var byen utskipingshavn for slavehandelen til Brasil. I 1889 ble grunnlaget lagt for en betydelig vekst i Luanda da guvernør Brito Capelo åpnet en akvedukt som forsynte byen med vann, en tidligere knapp ressurs. Etter dette hadde byen vekst fremover mot 1975, med høydepunkter som en rapport fra 1972 som kalte Luanda for «AfrikasParis» på grunn av veksten som byen hadde vist.
Innen den angolanske uavhengigheten i 1975, var Luanda en moderne by og flertallet av byens befolkning var av portugisisk opphav. Svært få afrikanere fikk tillatelse til å bo der. Etter uavhengigheten forlot de fleste portugiserne byen, mange reiste over grensen til Namibia, og noen utførte sabotasje før de dro. Der var en umiddelbar krise på grunn av at den lokale afrikanske befolkningen manglet kunnskapen som trengtes for å drive byen og opprettholde dens infrastruktur. Det store antallet dyktige teknikere blant styrkene til cubanske soldater som ble sendt inn for å støtte MPLA-regjeringen leverte et betydelig bidrag til å gjenopprette og opprettholde viktige tjenester i byen.
