Louis Léopold Robert kom fra en fransktalende sveitsisk protestantisk håndfamilie. Faren var urmaker og montør.
Han ble født sju dager etter en brann som helt ødela landsbyen han kom fra. Han fikk en lykkelig barndom med en klokke-tekstboksen far. Etter skolegang i Porrentruy (Jura/Sveits) begynte han i lære i Yverdon-les-Bains (Vaud).
Han kom 1810 til Paris og utdannet seg under Jean Girardet til en dyktig kobberstikker, men på reise til Roma i 1818 ble Robert, som hadde lært under Jacques-Louis David i Paris, helt og holdent maler.
Maler
Ung munk vekker en romersk bondepike
Han forlot imidlertid de davidske klassiske baner og brøt seg en hittil nesten ukjent: han så å si oppdaget det italienske (romerske) folk i dets skjønnhet. Først var det de romerske briganter (bildet «Røverkvinne våker over en sovende mann» måtte han gjenta fjorten ganger), deretter det romerske folk med dets edelbårne skikkelser, de neapolitanske fiskere, og så videre.
Utstillingen i begynnelsen av 1820-årene av hans arbeider ble banebrytende for ham. Da Robert senere kom til Paris, ble han hyllet (som helst holdt seg
utenfor kampen mellom den davidske skole og romantikerne) som den store mester. Etter blant annet «Fisker med mandolin» og «Dans på Capri» kom sammen med meget annet hovedverkene «Neapolitansk fisker som improvisator» (1824), «Hjem fra pilegrimsfarten til Madonna dell' Arco» (1827, Louvre), det storslåtte «Romerske høstfolk i
de pontinske sumper» (Louvre, høydepunktet i Roberts kunst), «Pifferari foran et Madonnabilde» (1831) og «Fiskere fra Chioggia». Robert hevet de romerske bønder opp i
en høyere linjerytmens verden, og beåndet, ut fra sitt eget syke sinn, bildrnes stilfulle komposisjon med en sjelfull og tungsindig stemning.
Hans verker, resultater mindre av inspirasjon enn av refleksjon, mangler ofte livets umiddelbare naivitet; de edle skikkelser er kunstlet oppstilt i attityder, i relieffaktig komposisjon og en koloritt hvis kraftige lokalfarver og tunge skygger kan virke litt grelt. Fra hans storlinjede typer går det imidlertid tråder gjennom en Jules Bretons og andres kunst opp til nyere kunst.
Louis-Leopold Robert, et følsomt og innesluttet gemytt, tok seg selv av dage av ulykkelig kjærlighet til prinsesse Charlotte Napoléone Bonaparte, som selv malte, og hvem han stod i nært vennskapsforhold til. Arbeider av Robert henger blant annet i Museet i Bern («Italienerinne»), i Nantes («Eremitt»), Berlins Nasjonalgalleri og på Thorvaldsens museum («S. Paolo fuori le mure etter brannen», 1823).
Referanser
^RKDartists, «Léopold (1794-1835) Robert», RKD kunstner-ID 67284[Hentet fra Wikidata]
^SIKART, oppført som Robert, Louis-Léopold, SIKART ID 4022835, besøkt 18. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
^abArchive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 147995, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
