Logos (gresk: λόγος, av lego/legein å tale) kan bety ord, begrep, tale, forhold, resonnement, tanke, fornuft og universell verdensorden. Begrepet har sin bakgrunn i gresk filosofi og har senere vært benyttet innenfor ulike tradisjoner og fag, blant annet i filosofi, psykologi, teologi, religion og retorikk.

Førsokratikeren Heraklit er den første som benyttet begrepet i filosofisk forstand, og beklaget seg over at folk flest manglet evnen til å forstå logos, som han brukte i betydningen «fornuft». Selv skapte han seg orden i verdens omskiftelighet ved å la motsetninger definere hverandre: Kaldt definerer varmt, godt definerer ondt osv.^[1] Hos ham betegnet logos verdens evige struktur, slik den fremtrer i filosofiens forklaring. Logos er i alt og styrer, som lov, hele forandringsprosessen i verden. Den holder de motstridende krefter i tilværelsen i balanse («Ut av alt blir ett og ut av enheten alt»). Å erkjenne logos er, ifølge Heraklit, visdom, og med det mener han at logos er prinsippet for liv og intelligens.

Platon anvendte begrepet i betydningene «redegjørelse», «forklaring» og «utsagn». For ham berodde sann kunnskap på evnen til å gi en redegjørelse - logos - for det man vet. Sokrates beskrev logos som det særlige kjennetegn ved noe,det som skiller det fra alt rundt. Aristoteles forsto logos som den saklige fornuft som på latin kalles ratio og det norske ordet «rasjonalitet».^[2]

I stoisismen forbindes det kognitive logos med pneuma (ånd og ånde). Dette reflekteres også i Johannesevangeliets bruk av logos i åpningskapitlet.^[3] Logos som verdensfornuften, dvs. universets ordnende prinsipp, er en kraft (gr. pneuma ånd) som påvirker all bevegelse, gjennomtrenger all materie (gresk hyle) og styrer prosessene i universet. Det individuelle utvikler seg fra de frø (gresk logoi) som alle har del i verdensfornuften (gresk logos). Logos virker også den moralske sammenheng mellom menneskenes handlinger.

I retorikken danner logos sammen med etos og patos de retoriske bevismidlene som skaper overbevisning hos tilhørere.

Logos-argumentasjon handler om å argumentere logisk via tale. Mens ethos etablerer argumentasjon gjennom talerens karakter og pathos skaper følelsesargumentasjon, fremsetter logos argumentasjon gjennom ytringer. På denne måten skapes håndfast argumentasjon, kanskje gjennom benyttelse av harde fakta, noe som igjen er med på å underbygge talerens ethos.