Liquid Fuel Engineering Company, forkortet til LIFU var en britisk kjøretøyprodusent i Isle of Wight, England fra 1897 til 1905. Dette produsentfirmaet, som ble stiftet av den amerikanske ingeniøren Henry Alonzo House, hadde spesialisert seg på dampdrevne motorkjøretøyer og tilbød en rekke ulike kjøretøyer inkludert busser. De såkalte «Grefsenbussene» som trafikkerte ruten mellom Stortorvet og Grefsen Bad i Kristiania, Norge i 1898 var levert fra LIFU.^[1]

Henry Alonzo House som hadde startet firmaet i East Cowes, Isle of Wight, ønsket å ta fordel av opphevingen av de legale restriksjoner på motordrift på de britiske vegene i 1896, da loven Locomotives on Highways Act trådte i kraft fra 14. november 1896^[2], og tok i bruk sine kunnskaper om dampmotordrevne veikjøretøyer, en kunnskap han hadde skaffet seg i USA. Det første kjøretøyet var en lastebil med 1 tonn nyttelast, dette var etterfulgt med et større kjøretøy på 2 tonn.^[3] Personbilene var overlatt til Thomas Noakes og hans sønner i Steam Car Company Limited i London, men de hadde også LIFU-merket som en del av tilbudsprogrammet.

Men prisene på Lifu-kjøretøyene viste seg for å være for høy, bare et lite antall ble solgt. Allikevel var designen på kjøretøyene god nok til at andre kjøretøyprodusenter fattet interesse, og dermed kjøpte seg lisensrettigheter eller videreførte disse under egne merke. I Frankrike hadde firmaet Melevez Frères i St. Servon-lez-Namur, Belgia, produksjon av Lifu-kjøretøyer under lisens mens det skotske firmaet Belhaven adopterte flere av designene som Morton-Lifu fra 1907 til 1914.^[4][3] House hadde i året 1899 et stort fabrikkanlegg på 12 verksteder og alt som trenges for maskineriproduksjon og kjøretøybygging, med 220 arbeidere og den årlige produksjonen var på 30 veikjøretøyer og 20 båter (launches).

Firmaet ble lagt ned i 1905 til fordel for båtmotorproduksjonen som vedvarte fram til 1908. Et enslig eksemplar, en personbil fra 1901 har blitt bevart på Enginuity Museum, Coalbrookdale.

Flere rutebilselskaper hadde benyttet busskjøretøyer fra Lifu i tillegg til Det norske Motorvogn Compagnie i den norske hovedstaden Kristiania som hadde kjøpt to dampbuss i juli 1898 og deretter satt dem i trafikk for et par måneder.^[5] Den engelske Dover & East Kent Motor Bus Company Ltd. startet sin virksomhet fra 9. mars 1899 med tre Lifu-dampbusser mellom Dover og Deal, men dette ble kortvarig, og selskapet nedlagt.^[2]

I 1898 startet jernbaneselskapet Midland and South Western Junction Railway prøvedrift av en buss som var kalt «Road Train» ved at det er et busskjøretøy med en passasjertilhenger. Dette kjøretøyet trafikkerte mellom Fairford og Cirencester (nå A417 London Road) i forbindelse med et ønske om å etablere jernbane mellom byene. Det var ikke annet enn et lastekjøretøy med 3 tonns nyttelast og tilhengeren hadde plass for 20 passasjerer.^[6]

Mansfield Motor Car Co Ltd. i Mansfield, Nottinghamshire åpnet en bussrute mellom Warsop og Huthwaite langs Nottingham Road med en dampbuss som fikk navnet «Mansfield Pioneer» med kapasitet på 22 passasjerer. Bussen ble etter kort tid tatt ut av tjeneste pga. motorsvikt.^[7] Under en motorutstilling i 1899 introduserte Lifu to busser, en 28 seters dobbeltdekkerbuss og en wagonette, en motorisert åpen hestevogn som ble brukt som buss.^[8]

Fra 1897 til 1901 ble busskjøretøyer levert fra Lifu.^[9]

• Dampbuss

• Lars Helge Frivold; Grefsenruten 1858-1899 s. 4-14 Lokaltrafikk nr. 117 februar 2022
• Gaute Losnegård; Norsk Rutebilhistorie Skald AS 2008 ISBN 978-82-7959-125-2
• Denis Miller; The Illustrated Encyclopedia; Trucks and Buses Quantum Books 2002, ISBN 1-86160-603-6

• Liquid Fuel Engineering Co