Enhetsstaten Latvia er en er parlamentarisk, representativ og demokratisk republikk med et sterkt ettkammerparlament, Saeima, og et svakt presidentembete. Presidenten, som er landets statsoverhode, spiller kun en seremoniell rolle. Utøvende makt ligger hos regjeringa, under ledelse av statsministeren, mens lovgivende makt er tillagt både regjeringa og Saeima. Den dømmende makta er uavhengig av utøvende og lovgivende makt.

Grunnloven (Satversme) fra 1922, med endringer fra 1933, blei gjenoppliva i 1993. Den kan endres av Saeimaen med to tredjedels flertall og minst to tredjedel av representantene til stede. Vedtak om endringer av grunnloven kan fattes etter tre behandlinger og enkelte paragrafer kan i tillegg kun endres ved godkjenning i en folkeavstemning.

20. september 2003 resulterte en folkeavstemning i at 66,9 prosent stemte for at Latvia skulle bli medlem av EU. 1. mai 2004 gikk Latvia inn i unionen. Landet har vært NATO-medlem siden 29. mars 2004.

Latvias nasjonaldag er den 18. november.

Latvia fikk første gang sin selvstendighet i 1918 etter oktoberrevolusjonen i Russland. Kaoset etter første verdenskrig hadde gjort det mulig å rive seg løs fra et Russland i oppløsning. Latvia fikk deretter en demokratisk, republikansk forfatning med et sterkt parlament, forholdstallsvalg og en president valgt av parlamentet. Parlamentet var sterkt fragmentert, alltid med minst 20 partier representert i Saeima. I 1934 gjennomførte statsminister Kārlis Ulmanis et statskupp, men uten at grunnloven blei endra.

I 1940 blei Latvia okkupert av sovjetiske styrker og blei en sovjetrepublikk. Dette var en direkte følge av hemmelige tillegg til Molotov–Ribbentrop-pakten, som delte Øst-Europa opp i sovjetiske og tyske interessesfærer. Latvia blei deretter offisielt en del av Sovjetunionen. Mellom 1941 og 1944 var landet okkupert av Tyskland, men blei i 1944 igjen innlemma i Sovjetunionen og et økonomisk-politisk system likt det man hadde i de øvrige delene av Sovjetunionen blei innført.

Latvia blei etter andre verdenskrig offer for tung russifisering, der russisk-ættede arbeidere med familier blei flytta inn i landet, både med tvang og med lokkemidler. Dette førte til en sterk endring i den etnisk-språklige situasjonen i republikken. Andelen etniske latviere var 77 prosent i 1935, kun 52 prosent i 1989 og 59 prosent i 2007.^[1]

I 1985 kom Mikhail Gorbatsjov til makta i Sovjetunionen og han lanserte snart sin glasnost og perestrojka. Året etter starta de første antydningene til protester og demonstrasjoner. Den latviske folkefronten blei starta i 1988, opprinnelig til støtte for Gorbatsjovs politikk, men det blei etter hvert stilt stadig sterkere om autonomi. Samme år starta også en annen bevegelse, den mer ytterliggående Latvias nasjonale uavhengighetsbevegelse. I 1990 organiserte man det første frie parlamentsvalget og året etter, i 1991, blei landet selvstendig.

Av de baltiske statene som fikk tilbake selvstendigheten i 1991 var det Latvia som hadde de største nasjonale minoritetene. I 1989 utgjorde russere, belarusere og ukrainere til sammen 42 prosent av landets befolkning. Det nasjonale spørsmålet og statsborgerskapspolitikken har derfor vært et sentralt tema i latvisk politikk etter selvstendigheten. Den nåværende statsborgerskapslovgivninga blei vedtatt i 1998 etter mye press fra Russland og EU og den erstatter en mye mer restriktiv lov fra 1994. I henhold til loven er de som bodde i Latvia forut for den sovjetiske okkupasjonen den 17. juni 1940, samt deres etterkommere, latviske statsborgere. De som har bosatt seg i landet under okkupasjonen kan søke om statsborgerskap. Dette gjelder imidlertid ikke de som har bosatt seg i landet etter å ha avslutta tjeneste i den sovjetiske hæren eller personer med tilknytning til KGB eller andre sovjetiske spesialtjenester. Andre personer som utelukkes fra å søke statsborgerskap er dømte kriminelle og medlemmer av kommunistpartiet eller tilknyttede organisasjoner som etter den 13. januar 1991 har motarbeida den latviske staten. For å få innvilga statsborgerskap må man kunne konversere på latvisk, man må avlegge en troskapsed til Latvia, frasi seg tidligere statsborgerskap, ha bodd minst 5 år i landet, samt ha kjennskap til den latviske grunnloven.

Når personer som hadde bosatt seg i landet etter 1940 ikke uten videre fikk statsborgerskap, kan dette forklares med innvandringa i sovjettida blei oppfatta som illegitim fordi landet da var okkupert. Dessuten var Latvia det landet der det hadde vært sterkest motstand mot selvstendigheten og denne motstanden hadde vært sterkest blant de med slavisk bakgrunn. Fra 1998 har imidlertid alle barn av statsløse født i Latvia under uavhengigheten fra 1991 rett på statsborgerskap uten naturalisering.

I 2006 var fortsatt 18 prosent av befolkninga i Latvia, det vil si ca. 420.000 personer, uten statsborgerskap. Dette utgjør omtrent halvparten av den ikke-latviske befolkninga.

Presidenten velges av Saeima for maksimum to 4 års-perioder. Presidenten blir valgt med minst 51 stemmer, det vil si minst 51 prosent av de 100 parlamentarikerne i Saeima. Presidentens viktigste oppgave er å nominere en statsministerkandidat for Saeima. En president kan dessuten fremme forslag om oppløsning av Saeima og nyvalg, men et slikt forslag må gjennom en folkeavstemning. Dersom flertallet går mot forslaget, må presidenten gå av. Dersom det blir flertall for forslaget, blir Saeima oppløst og det blir holdt nyvalg. Presidenten kan dessuten kreve at Saeima revurderer et lovvedtak. Dette kan imidlertid bare gjøres en gang pr. lovvedtak. Presidenten kan også utsette å proklamere et lovvedtak i to måneder.

Presidenten har altså rett til å nominere en statsministerkandidat, men kandidaten må deretter bli godkjent av Saeima. Den nye statsministeren utpeker deretter statsrådene i sin regjering. Disse må deretter godkjennes av Saeima. Saeima kan fjerne statsministeren og regjeringa ved et mistillitsforslag.

Utdypende artikkel: Saeima

Saeima har 100 representanter, valgt for en periode på 4 år. Representantene velges ved St. Laguës metode i fem store flermannskretser. Dette sikrer høy proporsjonalitet for de partiene som kommer over den nasjonale sperregrensa på 5 prosent. Velgerne har stor innflytelse på personvalget, da representantene ikke er rangert på forhånd. De kan sette et pluss ved en eller flere kandidater for å gi dem en ekstra stemme, men de kan også stryke kandidater.

Utdypende artikkel: Liste over politiske partier i Latvia

• Latvia

• Kapittel 21 Latvia av Hermann Smith-Sivertsen i Bakke, Berntzen, Heidar Politikk i Europa Partier, regjeringsmakt, styreform Universitetsforlaget ISBN 9788215022208