Eriksson kom til Hammarby IF som elleveåring. I 1985 voktet han målet da Hammarby ble slått ut av Intertoto Cup av østtyske Eisenstadt.[3] I august 1986 debuterte han for klubben i Allsvenskan.[4] Han ble i klubben frem til 1989, da han meldte overgang til IFK Norrköping. Eriksson ble han utenlandsproff da han i november skrev under en avtale om utlån til den belgiske klubben R. Charleroi SC med varighet fram til 21. mars 1996.[5] Han spilte ni seriekamper for Charleroi, før Bobby Robson i 27. mars 1996 hentet ham på treårskontrakt til den portugisiske storklubben Porto som på tidspunktet hadde sine to målvakter skadet.[6]
Sommeren 1996 dro førstelagsmålvakten Vítor Baía videre til FC Barcelona. Under den nye treneren António Oliveira fikk han sterk konkurranse om målvaktsplassen med Henrique Hilário, Silvino Louro de Almeida og Andrzej Wozniak. For Porto vant han Liga Sagres to ganger, henholdsvis i 1996/1997 og i 1997/1998. Konkurransen om målvaktsplassen gjorde likevel at han i juli 1998 bestemte seg for å dra tilbake til Sverige, hvor han skrev under for sin moderklubb Hammarby IF som reservemålvakt til Per Fahlström.[7] Da Fahlström dro videre til Lyngby Boldklub i januar 1999[8], fikk Eriksson igjen tillit, og i 2000-sesongen ble han utnevnt til klubbens kaptein.
Etter at spillerkarrieren tok slutt med seriemesterskap i 2001, ble Eriksson målvaktstrener i Hammarby IF, og i 2007 ble han klubbens nye fotballsjef. Han fikk for øvrig sparken fra denne stillingen i mai 2009 på grunn av Hammarbys sviktende økonomi, og i desember 2009 ble han ansatt som ny målvaktstrener for det svenske fotballandslaget.
Landslagskarriere
Eriksson fikk sin landslagsdebut for Sverige i januar 1988 i en vennskapskamp mot Øst-Tyskland på Las Palmas (4-1). Hans første landslagsturnering var Sommer-OL i Seoul i 1988. Han deltok deretter i VM i 1990, som ble arrangert i Italia, men dette mesterskapet ble for Sveriges del betegnet som fiasko da de tapte alle de innledende gruppekampene mot henholdsvis Brasil, Skottland og Costa Rica. Sverige gjorde det likevel bedre under EM i 1992 arrangert på hjemmebane, da landslaget spilte seg til en plass i semifinalen som de tapte mot Tyskland.
Han var også med i troppen under VM i 1994 som ble arrangert i USA, og som reservemålvakt så han Sverige ende opp på en overraskende bronseplass etter å ha vunnet bronsefinalen mot Bulgaria. Som målvakt på landslaget ble han utkonkurrert av både Sven Andersson og siden Thomas Ravelli, noe som gjorde at Eriksson ofte var å finne på innbytterbenken. Han fikk likevel sjansen for Sverige i flere vennskapskamper. Landslagskarrieren tok i praksis slutt da han våren 1995 informerte landslagstrener Tommy Svensson om at han ikke lenger var motivert for en tilværelse som reserve på landslaget.[9][10]
^«Hammarby utspelat». Svenska Dagbladet. 4. august 1985. s. 18.
^Lars Stenback (4. august 1986). «Bajens sköna målkavalkad». Svenska Dagbladet. s. 18.
^«Svenska spelare går på export». Svenska Dagbladet. 22. november 1995. s. 26.
^«Lasse Eriksson till Porto». Svenska Dagbladet. 28. mars 1996. s. 36.
^Staffan Ulfvebrand (30. juli 1998). «Lämnar proffslivet för spel i Hammarby». Svenska Dagbladet. s. 38.
^Jan Majlard (10. januar 1999). «...och Fahlström lämnar också "Bajen"». Svenska Dagbladet. s. 44.
^Mats Härdh (27. november 1995). «Efter bragd kommer baksmälla». Svenska Dagbladet. s. 27. «Lasse Eriksson sade nej tack till landslagsspel tidigt i våras.»
^Anders Bergfeldt (3. februar 1996). «Eriksson lever gott på lånad tid». Svenska Dagbladet. s. 18.