Lafonia er en halvøy som utgjør den sørlige delen av Øst-Falkland, den største av Falklandsøyene. Halvøya har et flateinnhold på om lag 2 400 km² og er nesten ubefolket.

Lafonia er lavtliggende og henger sammen med nordre del av Øst-Falkland gjennom et fire kilometer bredt eid. Falklandssundet ligger vest for Lafonia og skiller halvøya fra Vest-Falkland.

Øyene Barren Island, Bleaker Island, George Island, Lively Island, Sea Lion Island og Speedwell Island ligger utenfor Lafonia.

Den nordvestre delen av Lafonia har en permisk geologi som gjenfinnes i deler av Ecca Pass i Sør-Afrika.^[1] Slettene på Lafonia består av sandholdige sedimenter, og senkninger i sedimentene er formet der de ble kuttet vertikalt av basaltårer.

Falkland Gold and Minerals Ltd har siden begynnelsen av det 21. århundre lett etter gullforekomster på Lafonia.^[2]

Kveg- og skinnhandleren Samuel Fisher Lafone fra Río de la Plata ervervet i 1845 den sørlige delen av Øst-Falkland fra staten, og i 1851 solgte han området som har tatt hans navn videre til det nyetablerte Falkland Islands Company.

Lafonia har blitt benyttet til sauehold siden begynnelsen av 1800-tallet av bosetningene i Darwin og Goose Green, begge beliggende på eidet mellom Lafonia og resten av Øst-Falkland. North Arm Settlement og Walker Creek er de eneste vesentlige bosetningene på Lafonia.

De første landtrefningene under Falklandskrigen foregikk på Lafonia. En styrke på over 1 000 argentinere var stasjonert i Goose Green og holdt lokalbefolkningen på over 100 innbyggere internert i samfunnshuset. Deler av Lafonia, spesielt nær Darwin og Goose Green, er fremdeles sterkt minelagt.

Charles Darwin kartla områdets dyreliv under sitt besøk med HMS «Beagle» i 1833.

Blant fugleartene som finnes her er blant annet sørblesand, sølvand og spisshaleand.