En laderamme eller ladeskinne er et redskap som holder sammen flere patroner som en samlet enhet slik at de enkelt kan skyves inn i magasinet på et skytevåpen. Slike rammen har stort sett blitt brukt i militæret for å lade våpen med flere patroner på en gang, i stedet for en og en. Det finnes flere forskjellige typer laderammer. De fleste er enkle stansede metallskinner som er ment å kastes etter bruk, selv om de ofte brukes flere ganger.

En mer velutbygget laderamme kan likne på et magasin, men skiller seg fra dette ved at en laderamme aldri har en fjær som skyver patronene mot sluttstykket og kammeret. Selv om laderammen kan være en integrert del av våpenet, vil magasinfjæra per definisjon være en del av magasinet.^[1][2]

Nesten alle laderammer er ment for våpen med boksmagasin, men den første laderammetypen ble utviklet for Spencer repeterrifle som hadde rørmagasin. Laderøret var et enkelt blikkrør med lukket bunn som inneholdt syv av Spencerriflens randtenningspatroner. Takket være Spencerriflesn spesielle magasin der bunnpluggen og magasinfjæren kunne fjernes, var det mulig å helle hele ladningen i magasinet med et enkelt håndgrep.^[3]

En skyveramme er den vanligste formen for laderamme. Den er utformet som en lang stripe metall og kalles gjerne en «ladeskinne». Dens eneste funksjon er å holde patronene samlet og er ikke en nødvendig for at repetermekanismen skal fungere. Rammen holder normalt patronenen i bakenden, og plasseres slik at rammen ligger an mot bakkanten av åpningen i glidekassen. Patronene trykkes ned ovenfra slik at de skilr av rammen og ned i magasinet. Selve laderammen blir igjen utenfor våpenet og kan kastes til side. Vanligvis vil det være frest ut et spor i sluttstykket eller glidekassen, slik at rammen holdes i korrekt posisjon mens patronenen skyves på plass i magasinet.

Flere militærvåpen er bygget for fast en bloc laderamme der rammen er en integrert del av magasinet og holder patronene på plass. Det er ikke mulig å bruke våpenet som annet enn en enkeltskuddsrifle uten rammen. Ammunisjonen settes i magasinet som en samlet blokk med rammen, og selve rammen kastes vanligvis ut av våpenet når den er tom.^[4] Faste laderammer ble oppfunnet samtidig av to forskjellige våpenkonstruktører: Ferdinand Mannlicher for selvladeren Modell 85 fra 1885 og James Paris Lee for Lee-Metford-riflen i 1890. De første modellene av Hotchkiss maskingevær ble ladet med 30-skudds metallstriper med hull for patronene som også kan sees på som en slags laderamme.^[5]

Andre militærrifler med fast laderamme omfatter Gewehr 88 (erstattet av vanlig skyveramme i 1905), den meksikanske Mondragón, de franske Berthier karabin Modell 1890 og Fusil Automatique Modell 1917, den forbedrede utgaven av den italienske Vetterli Modell 1870/87 og Carcano Modell 1891, forskjellige rumenske, nederlandske og portugisiske Mannlicher sylinderlåsrifler, den østerriksk-ungarske rett-trekkeren Steyr-Mannlicher Modell 1895, den ungarske FÉG Modell 1935 og de amerikanske Lee Navy Modell 1895, Pedersen rifle og Garand SLG. Sistnevnte er best kjent i Norge ettersom Forsvaret brukte slike i en årrekke etter andre verdenskrig.

De originale Mannlicher-rammene kunne bare puttes inn en vei, men Gewehr 88 og mange senere våpen hadde symmetriske rammer som kunne settes inn begge veier.

Laderammer til revolvere skiller seg fra øvrige laderammer både i funksjon og utseende. De består av en sjerneformet eller sirkelformet bit av metall som holder patronene slik at de skal passe inn i tønna på en revolver. Det finnes både fulle og halve rammer (for henholdsvis seks og tre patroner). Revolvere lades normalt med randpatroner, men de stjerneformede laderammene kan holde fast rillepatroner i korrekt posisjon, slik at en revolver kan skyte ammunisjon ment for automatpistoler.