Kumārajīva var fra en adelsfamilie i Kuchan. Faren var indisk og moren var en prinsesse av Karashahr. Faren hadde forlatt palasset i India - han hadde er et arvelig embede som hovedminister - og reist til Sentral-Asia som buddhistmunk. Kongen av Qiuchi (Kushan) bad ham om å gjøre tjeneste der som nasjonal preseptor (undervisningsinstruktør). Kongens yngre søster forelsket seg i ham, så han forlot munkestanden og giftet seg med henne. Kumārajīva var deres første sønn.
Begge foreldrene var fromme buddhister. Moren skilte seg etter en tid fra mannen for å bli nonne og tok med seg sønnen til Kashmir, der han studerte buddhismen i tretten år. Han vendte tilbake til Qiuchi som 19-åring, og hans visdom ble fort viden kjent.
Da keiser Fú Jiān av det proto-tibetanske tidligere Qin-dynasti sendte av sted en ekspedisjonsstyrke til Sentral-Asia i 382, var et av målene å få hentet Kumārajīva til hoffet. Dette målet ble oppnådd. Da det tidligere Qin-dynasti brøt sammen, ble Kumārajīva beholdt av herskeren av det senere Liang da han studerte kinesisk. I året 401 ble det senere Liang nedkjempet av en annen proto-tibetansk makt, det senere Qin, hvis hersker fikk Kumārajīva bragt til Chang'an.
Kumārajīva fikk da et viktig oversettelsesoppdrag. Med hjelp fra tallrike assistenter ble han en profilert oversetter av buddhistiske sanskrit-tekster til kinesisk. Med sin blandede bakgrunn (indisk - sentralasiatisk) og beherskelse av kinesisk, og sin dype kjennskap til de buddhistiske skrifter og lærer, var han i en enestående godt egnet til å klare dette oppdraget. Mye av arbeidet gikk ut på å rette og forbedre allerede eksisterende versjone av skriftene.
Tekstene ble først oversatt muntlig, så transkribert og sammenlignet med opriginalene som var på sanskrit, og så ble de underkastet ytterligere kontroll for å gi de troende en versjon i elegant kinesisk. Selv kalte Kumārajīva oppgaven som «å tygge ris for å mate en annen person» med den. Oversettelsesarbeidet tok et dusin år.
Kumārajīvas oversettelsesstil var distinkt, og han la enkelte ganger vekt på å få fram meningen fremfor en presis litterær gjengivelse. Kumārajīva var også kjent som en av de «fire solene» i mahāyāna-buddhismen. Han døde i Chang'an i år 413.
Margareta von Borsig: Lotos Sutra. Das große Erleuchtungsbuch des Buddhismus. Herder-Verlag, Freiburg 2009, ISBN 9783451301568
Victor H. Mair, Sanping Chen, Frances Wood: Chinese Lives, Thames&Hudson, 2013, ISBN 978-0-500-25192-8
Jan Nattier: The Heart Sutra: A Chinese Apocryphal Text?. Journal of the International Association of Buddhist Studies Vol. 15 Nbr. 2 (1992). PDFArkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.
B. N. Puri: Buddhism in Central Asia, Motilal Banarsidass Publishers Private Limited, Delhi, 1987 (2000 reprint)
