Erkebiskop Michael Augustine bærer korset under en korsveiandakt på langfredag i Puducherry.Korsveisopptog i Maracaibo i Venezuela.Dramatisering av korsvandringen i Tocuyo de la Costa i Venezuela. Stasjon 14, Jesus blir gravlagt.
Korsveiandakten følger 14 «stasjoner» knyttet til hendelser fra de bibelske påskefortellinger og fra overleverte tradisjoner.
Korsveiandakten er til minne om Jesu vei med korset til korsfestelsen på Golgata. Korsvandringer blir særlig holdt i samband med påsken eller fastetiden, særlig på langfredag. De blir blant annet holdt på Via Dolorosa i Jerusalem, regnet som den vei til Golgata som Jesus ble ført. (Det antatte Golgata er nå så å si innbygd i Gravkirken i Jerusalem.)
Historie
Korsveisandakteb begynte med pilegrimsreiser til Jerusalem, der en kunne besøke de stedene nevnt i lidelseshistorien. Opprinnelig ble uttrykket «stasjoner» brukt om punkter på veien «Via Sacra» som fulgte veien korset ble båret. Senere tok fransiskanermunker, som tok over forvaltningen av de hellige steder i Jerusalem i 1342, bruken av stasjonar inn i kirkene. På 1400- og 1500-tallet bygde fransiskanerne utendørsaltere som gjenspeilet disse stedene i Jerusalem. De avbildet da mellom elleve og tretti stasjoner. Mange steder ble det sett opp korsveisstasjoner på passende veier, og det utviklet seg lokale tradisjoner.
I 1686 godkjente pave Innocens XI bygging av stasjoner inne i fransiskanske kirker. I 1731 ble bygging av stasjoner godkjent også i andre kirker, så lenge fransiskanere forestod dette. Antallet stasjoner ble fastsatt til fjorten.
Korsveistasjonene kan brukes av troende alene, eller man kan følge en som leder andakten.
I mange kirker er det avbildet fjorten korsveistasjoner som fremstiller etapper på Jesu vei til Golgata. Ved andakten flytter man seg mellom disse og ber bønnene som er knyttet til hver stasjon. Korsveisandakter er særlig vanlige i faste- og pasjonstiden. Stasjonene er ofte nummerert med romertall.
13. stasjon: Jesus blir tatt ned av korset og lagt i sin mors fang
14. stasjon: Jesus blir gravlagt
Ikke alle de tradisjonelle stasjonene har belegg i Det nye testamente. Stasjon 3, 4, 6, 7 og 9 er ikke eksplisitt nevnte i lidelseshistorien (særlig tradisjonen om Veronika er bare kjent fra middelalderen av), og stasjon 13 er også mer omfattende enn det som står skrevet.
På langfredag i 1991 gav pave Johannes Paul II en alternativ samling stasjoner som alle hadde bibelsk grunnlag:
Korsveien ved katolsk.no., fra Broen nr. 2/2002. Av Gunnar Wicklund-Hansen.
Vitenskapelige fremstillinger:
F. Dambeck: Neue Kreuzwege seit 1945, in: Das Münster 7 (1954), 96-118.
Diane Dingeldein: Das Bensheimer Passionsspiel. Studien zu einem italienisch-deutschen Kulturtransfer. (Mainzer Beiträge zur Kulturanthropologie/Volkskunde Bd. 7). Waxmann, Münster/ New York/ München/ Berlin 2013. ISBN 978-3-8309-2919-2 (Google books)
Notker Eckmann: Kleine Geschichte des Kreuzweges: Die Motive und ihre künstlerisch Darstellung. Regensburg: Pustet 1968 (Welt des Glaubens in der Kunst; Bd. 6)
M. Hartig: Der Kreuzweg als Kircheneinrichtungsstück einst, jetzt und in Zukunft, in: Die christliche Kunst 32 (1935/36), 161-184
Karl Alois Kneller: Geschichte der Kreuzwegandacht von den Anfangen bis zur völligen Ausbildung. (Ergänzungshefte zu den Stimmen aus Maria Laach, 98) Freiburg: Herder 1908.
E. Kramer: Kreuzweg und Kalvarienberg, Straßburg 1957
Günter Saltin: Nimm uns mit. Der Kreuzweg. Geschichte, Bilder, Texte. Echrer, Würzburg 1988, ISBN 3-429-01192-2.
Thomas Sternberg: „Und laß mich sehn dein Bilde“. Der Kreuzweg als liturgisches und künstlerisches Thema, in: Liturgisches Jahrbuch 53, 2003, S. 166–191
Marco Talarico: Der Kreuzweg Jesu in historischer Authentizität und katholischer Frömmigkeit. Lit, Münster 2003, ISBN 3-8258-6513-4 (= Ästhetik - Theologie - Liturgik; Band 25).
_Kreuzweg.jpg)
