Kjerraten ble anlagt av Peder Anker (1749–1824) på Bogstad, som eide store skogarealer i Land og Valdres. Ankers skoger oppstrøms fra Ringerike kunne årlig gi 4 000 «tylvter saugtømmer».[1] På denne tiden var Ankers store skoger i Nordmarka og på Krokskogen sterkt uthogd på grunn av jernverksdriften, og Anker ønsket mer tømmer til sagene ved Lysakerelva. Tømmeret ble fløtet ned elver og trukket i «flåter» over Randsfjorden og Sperillen. På Tyrifjorden ble tømmeret sortert og slept gjennom Kroksund og inn Steinsfjorden (fra 1837 med dampbåten «Kong Ring»).[2][3]
Anker trengte en løsning til å frakte tømmer fra Steinsfjorden i Åsa opp til Damtjern og Storflåtan på Krokskogen for videre fløtning ned Sørkedalsvassdraget til Bogstadvannet. På denne måten unngikk han tømmertoll i Drammen og fikk i stedet tømmeret til egne sagbruk i Sørkedalsvassdraget. Det kunne ta to til tre år fra tømmeret ble felt til det var fremme ved sagbruket.[4]
Åsaelva hadde nok vannføring til å drive Kjerraten inntil 8-10 uker på forsommeren og kanskje 1-2 uker om høsten. Damtjern ble senere tatt i bruk som magasin for kraftverk i Åsa (Ringerikes første kraftverk) og vannføringen i elven er mindre enn da kjerraten var i drift.[2][3] Det ble ansett som uoverkommelig å frakte tømmeret opp den bratte åsen med hester. Åsen ved Steinsfjorden danner vannskille mellom Drammensvassdraget og Sørkedalsvassdraget. I Sørkedalsvassdraget hadde Anker oppført 14 demninger av stein som tømmeret passerte på vei nedover.[5]
Utforming
Hjulhus nr 5 med vannrenne (bak til venstre), vannhjul (under tak) og rullebane (i forgrunnen), rekonstruksjon ved foreningen kjerratmuseet.
Anlegget virker ved at tømmeret ble fortløpende huket inn på en løpende kjetting som ble trukket av et av de 12 vannhjulene. Ved hvert vannhjul var det en vendeplass der stokkene ble hektet over til neste kjettingsløyfe. Til sammen hadde kjerraten en høydeforskjell på 389 meter over en totallengde på 3 900 meter (lengden trukket av vannhjul skal ha vært 2 825 m[1]), og stokkene brukte ca. 3 timer gjennom kjerraten. Samlet kapasitet var på ca. 240 stokker i døgnet, eller en stokk hvert sjette minutt. Kjerraten hadde en hastighet på omkring 1 km/t. Vannrennene gikk over vannhjulet, og på vannhjulets aksling var det et hjul med pigger som trakk kjettingen. Rullebanene hadde to «etasjer»; på den øvre gikk stokkene og kjettingen, på den nedre gikk kjettingen i retur.[1] Kjettingen var laget på Bærums Verk, og veide til sammen 180 tonn.[6]
Vannhjulene hadde en diameter på 7,5 meter, og var 1,8 meter brede. Akslingene var omkring 4 meter lange, med en diameter på 60 cm, og var satt sammen av fire tilhogde granstokker. Jernet ble smurt med tretjære, tran og grønnsåpe. Det har blitt anslått at en gjennomsnittlig tømmerstokk trukket av kjerraten veide omkring 1000 kg.[4] Det var vann nok til full drift inntil åtte til ti uker om våren, og et par uker om høsten. Et vanlig år fraktet kjerraten opp til 20 000 tømmerstokker.[4] Kjerraten krevde omtrent 100 mann i arbeid når den var i full drift.[7]
Den såkalte «tolver'n», øverst ved Storflåtan, var det siste hjulet i kjerraten, men der var tilgangen på vann ofte for liten til å kunne frakte tømmeret opp fra Damtjern. Dette strekket ble derfor erstattet med en skinnegang på sviller, der tømmeret ble fraktet videre på vogner trukket av hester. Skinnegangen besto av planker på høykant (om lag 15 x 20 cm) med 1 x 8 cm jernbeslag. Svillene var av tømmer som var nedgravd av hensyn til hestene. Hjulene var av støpejern; relativt små og med flenser. Skinnegangen var 1 meter bred og hadde egne vogner. Vognene kunne ikke snus, og hadde derfor drag i begge ender.[4] På det meste var 16 hester og 16 mann i arbeid, og 14000-18000 tonn tømmer ble fraktet i løpet av en sesong. Dette var trolig Norges første hestejernbane. Restene av «tolver'n» finnes fortsatt i Vassendvika ved Storflåtan.[3][8][6]
Arbeidsstyrken ved anlegget var så stor at det ble startet landhandel på stedet mens arbeidet pågikk. Anker begynte trolig planleggingen i 1803.[1][13] Anlegget skal ha kostet 80 000 riksdaler.[14] Innsparingen ved å føre tømmeret over åsen skal årlig ha vært på opp mot 15 000 riksdaler.[15]
Kjerratens rullebaner ble satt på steinfundamenter med noen få meters avstand, til sammen omkring 1000 fundamenter. Omkring 400 mann, mange av dem svenske, arbeidet på det meste med anlegg av kjerraten.[4]
Eiere
Da Anker ble statsminister i Stockholm tok svigersønnen Herman Wedel-Jarlsberg (1779–1840) over driften. Hans enke Karen Wedel-Jarlsberg (1789–1849) overtok i 1840. I 1848 ble skogene i Land og Valdres solgt ut av familien, og kjerraten gikk ut av drift (revet ifølge Christensen).[4][16]
Historisk perspektiv
Kjerraten ble i sin tid regnet som en av de største ingeniørbragder i Norge.[17][6] Ifølge Bård Frydenlunds biografi om Peder Anker, var kjerraten i Åsa et system for tømmertransport det ikke fantes maken til på den tiden.[13] Det er bevart bare små rester av det opprinnelige anlegget. Deler av anlegget er restaurert eller rekonstruert, og vedlikeholdes av en støtteforening. Norsk Skogbruksmuseum laget i 1980 en 7 meter lang modell av kjerraten.[18][19]Peter Christen Asbjørnsen omtaler kjerraten i «En sommernatt på Krokskogen». En samtidig detaljert beskrivelse finnes i Tidsskrift for norsk Personalhistorie utgitt av Bernt Moe.[20][21]
Kjerratmuseet
Den 1. juli 2006 ble det åpnet et eget museum kalt Kjerratmuseet.[22] På museet vises blant annet en 13 meter lang terrengmodell av kjerrattraseèn samt en modell av et hjulhus i målestokk 1:10. Hjulhus nr. 5 lenger oppe langs vassdraget er en rekonstruksjon i opprinnelig størrelse.
Museet forvaltes av Foreningen Kjerratmuseet på frivillig basis. Foreningen har også etablert en nettside med informasjon om Kjerraten og museet.
Kart
Kart som viser de elleve kjerratene som var i drift. Den tolvte ble bygget, men grunnet for lite vann til driften ble den erstattet av en hestebane.
^abcdefChristensen, Trygve (1997): Sørkedalsvassdraget og Sørkedalen. Fra kjerraten i Åsa til sagene ved Lysakerelva - vannveien fra Tyrifjord til Oslofjord. Oslo: T. Christensen.
^«En vårkveld på Krokskogen med Asbjørnsenselskapet». Asbjørnsenselskapet. 2010. Besøkt 6. juni 2024. «[Arve Frydenlund] har forsket mye i gamle papirer de siste årene, og en oppsiktsvekkende nyhet var at det ikke var svensken Samuel Bagge som sto bak byggingen, slik det har vært opplest og vedtatt i all tid. Bagge kom ikke inn før anlegget var i drift, og den som skal ha æren heter Hans Henrik Thon.»
^abFrydenlund, BÃ¥rd (2009): Stormannen Peder Anker. En biografi. Oslo: Aschehoug, s. 116-117.
