Karstein Solli (født 1956) er en norsk scenekunstner. Han arbeider som skapende og utøvende kunstner innen kunstfeltene dans, teater og performance.
Solli arbeider med frie sceniske produksjoner for barn og voksne gjennom Karstein Solli Produksjoner.[2][3] Han var elev ved dansestudioet Studio B i Trondheim og tok senere teaterutdanning fra Jacques Lecoqs skole i Paris[4] og fra Desmond Jones' school of mime i London. Senere studerte han mime i Amsterdam.[4]
Sammen med danser og koreograf Marius Kjos mottok han i 1992 Dansekritikerprisen fra Norsk kritikerlag, for danseforestillingen 2-2 Det var nok idretten som tok knekken på oss.[5] Forestillingen ble også til en kortfilm innspilt for og vist på TV under tittelen Det var nok idretten som tok knekken på meg.[6] I 2014 medvirket Solli og Kjos i kortfilmen The Confrontation
Fra 1997 er Solli mottaker av Statens garantiinntekt for kunstnere. I 2009 ble han tilsatt som kunstnerisk leder hos Seanse-senter for kunstproduksjon i Volda.
I april 2020 ble han nominert til Frilansprisen, som deles ut av Norsk Skuespillersenter, Norsk Skuespillerforbund og Nordic Black Theatre & Caféteatret.[9]
Referanser
^Proff, besøkt 24. august 2020[Hentet fra Wikidata]
^Leinslie, Elisabeth (12. februar 2007). «Vennlig kritikk av den konstruerte idealkroppen». Kunstkritikk. Besøkt 21. august 2020. «Karstein Solli har lenge eksperimentert med objekter i scenisk sammenheng, dette viderefører han i Politics of Bodies. (---) Politics of Bodies er siste del av en trilogi hvor forestillingene Politics of Singing, (2002) og Politics of Objects, (2004) er de foregående delene.»
^ab«Danseinformasjonen - Trondheims Billy Elliot -10 spørsmål til Karstein Solli». www.danceinfo.no. Besøkt 21. august 2020. «Mellom 1978-1981 skjedde det noe ”revolusjonerende” i Trondheim, og det var etableringen av dansestudio 1 B med moderne dans, ledet av amerikanske Martha Werman som underviste i Grahamteknikk. Der lå jeg på gulvet og gjorde contractions sammen med blant andre Steffi Lund og Arne Fagerholt, og vi var med på å lage ting sammen med Werman. Jeg var rundt 23 år på den tiden, og skjønte etter hvert at jeg burde ha startet tidligere å danse, for eksempel ble jeg bedt om å trene klassisk i et år til, da jeg søkte koreografistudiet ved Statens Balletthøgskole. Daværende rektor Henni Mürer kommenterte at de aldri hadde sett noe lignende ute på gulvet før. Jeg ville ikke trene klassisk, så jeg tok et påbyggingsår ved lærerhøgskolen. Under en studietur til Paris og Jaques le Coq, skjønte jeg at her kan jeg være og kastet meg rundt. Senere gikk jeg også hos Desmond Jones i London et år. Deretter fikk jeg stipend for å gå på mimeskole i Amsterdam.»[død lenke]
^«Mottakere av Dansekritikerprisen». Kritikerlaget. Besøkt 21. august 2020. «1992/93 Marius Kjos og Karstein Solli for danseforestillingen 2-2 det var nok idretten som tok knekken på oss ved Black Box Teater.»