Carl Friedrich Bøbert (også skrevet Karl Friedrich Bøbert eller Karl Friederich Bøbert (Bøbert kan også skrives Böbert, men ble skrevet med norsk ø i Norge); født 19. januar1804 i Hettstedt i Tyskland, død 11. januar1869 i Kongsberg) var en tyskfødt norsk bergverksingeniør og politiker. Han kom til Norge som bergmester ved Blaafarveværket i 1827 etter å ha blitt rekruttert av verkets direktør Benjamin Wegner i en alder av bare 23 år. Som bergmester var han leder for gruvevirksomheten ved Blaafarveværket, som han utviklet fra den eksisterende dagbruddsvirksomheten til en omfattende underjordisk gruvedrift. Som følge av dette ble Blaafarveværket i 1830-årene Norges største bergverk. Etter 13 år på Blaafarveværket ble han i 1840 direktør for Kongsberg Sølvverk og satt i stillingen til sin død i 1869. Han var også ordfører i Kongsberg og stortingsrepresentant (1865–1867). Han ble svoger til matematikeren Niels Henrik Abel.
Karriere
Bøbert var sønn av Karl Wilhelm Bøbert, som var bergmester i Mansfeld. Etter fullført skolegang ble han bergmann i 1821 og studerte bergverksvitenskaper under sin far og bergassessor v. Busse. Han fortsatte studiene på bergskolen i Clausthal, Universitetet i Halle, Bergakademiet i Freiberg og på studiereiser til forskjellige bergverk.[2]
I begynnelsen av august 1827 flyttet han til Norge, etter at han hadde blitt ansatt som bergmester ved Blaafarveværket av verkets leder Benjamin Wegner. Som bergmester var han leder for gruvevirksomheten og inngikk i direksjonen sammen med sin sjef, overdirektør Wegner, og en sidestilt direktør, hytteinspektørFriedrich Roscher, som ledet foredlingsvirksomheten og produksjonen av blåfarve. Som en av de tre sentrale personene i ledelsen hadde han en viktig rolle i utviklingen av Blaafarveværket som Norges største industribedrift og verdens ledende koboltprodusent i første halvdel av 1800-tallet.
Bøbert sluttet ble Blaafarveværket i 1840, da han ble utnevnt til førstedirektør ved Kongsberg Sølvverk, en stilling han innehadde til sin død.
