Kari Gløersen (født Karen Nicoline Halling Hansen31. mars1871 i Oslo, død 18. mai1958 i Oslo) var en norsk forfatter. Hun debuterte i 1913 med Fast fjeld og skrev mer enn 15 romaner. Den siste utkom i 1951.[2][3]
Forfatterskapet er omtalt som «Kristiania-romaner» preget av religiøse problemstillinger,[2] eller som «religiøse dannelsesromaner».[4] Personene har røtter i embetsmannskulturen på 1800-tallet, men også med demokratiske innslag.[2] Kvinnens stilling i ekteskap og parfohold er et tema som går igjen i flere bøker, hvor både selvransakelse og selvoppofrelse er botemidler. Et annet motiv er unge kvinner med for store forventninger til livet.[4]
Hun var eldste datter av sogneprest Hans Edvard Hansen,[5] og giftet seg i 1893 med ingeniør Einar Gløersen. Han var prestesønn fra Elverum.[6][7][8] Ekteparet bodde i Oslo, bortsett fra 5-6 år i Inderøy 1891-1896.[6][9] Hun var svigerinne til indremisjonslederen Johan Martin Wisløff, og med det moster til Fredrik Wisløff og Hans Edvard Wisløff.[5][10]
