Karet (jernbane) er en tidlig type personvogn som henter både sitt navn og forbilde i fra vogner trukket av hester. Karetvogner ble bygget i flere ulike utgaver - følgende trekk er felles for de fleste av dem:

• Hver vogn var delt opp i flere kupeer.
• Hver kupé hadde egen inngang fra hver side.
• Kupeene hadde sittebenker i hele vognens bredde. Passasjerer som ikke delte benk satt med ansiktene vendt mot hverandre.
• Vognene hadde ingen gjennomgående korridor i lengderetningen. Passasjerene hadde mao. ingen mulighet til å flytte seg mellom kupéer bortsett fra når toget stod i ro.
• Vognene hadde langsgående stigbrett i hele vognens lengde og utvendige gripehåndtak på langveggene. Ved hjelp av disse kunne konduktøren forflytte seg i fra kupé til kupé og i fra vogn til vogn også når toget var i bevegelse.

I Norge var karetvogner i bruk på jernbanen i fra Hovedbanens åpning i 1854 og frem til 1950-årene. Vognene som gikk lengst i trafikk var i bruk som motorvogntilhengere. De var ofte ombygget, og kunne ha fått gjennomgående korridor og dør i enden for overgang til neste vogn.

Uttrykket «karet» er første gang dokumentert brukt om jernbanevogner i Norge i 1912. Dette kan ha sammenheng med at det per 1912 var kommet til flere nye personvogntyper. Disse hadde hovedtrekk som var så forskjellige fra kareter at det oppstod et behov for å etablere et enkelt kommuniserbart skille i mellom dem.

• Ta plass - Personvogner i Norge (Thor Bjerke & Dag Chr. Halvorsen, NJK Forlag 2023) Bind 1 - Generelt om norske personvogner og detaljert om trevogner på normalspor ISBN 9788290286465