Karabakh-bevegelsen

Karabakh-bevegelsen
Konflikt: del av Nagorno-Karabakh-krigen og oppløsningen av Sovjetunionen

Et frimerket fra 2013 dedikert 25-årsdagen for bevegelsen som viser mennesker med hevet knyttneve på Frihetsplassen i Jerevan.
DatoFebruar 1988 — 1991
StedNagorno-Karabakh i Armenia og Aserbajdsjan
ResultatArmensk seier, Nagorno-Karabakh blir en de facto uavhengig republikk.
Stridende parter
Karabakh-komiteen (1988-1989)
Pan-armenske nasjonalbevegelsen (1989-1991)
Armenias flagg Armenias flagg Armenske SSR[1]		Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
Aserbajdsjans flaggAserbajdsjans flagg Aserbajdsjanske SSR
Kommandanter og ledere
Levon Ter-Petrosian
Vazgen Manukjan
Movses Gorgisyan
Babken Ararktsyan
Igor Muradyan		Sovjetunionens flagg Mikhail Gorbatsjov
Styrker
Jerevan:
1 million[2]
400,000[3]
300,000[4]
200,000[5]

Karabakh-bevegelsen (armensk: Ղարաբաղյան շարժում, også Artsakh-bevegelsen[6][7] Արցախյան շարժում) var en nasjonalistisk bevegelse[8] i Armenia og Nagorno-Karabakh fra 1988 til 1992 som tok til orde for å overføre det hovedsakelig armensk-befolkede Nagorno-Karabakh-område i nabolandet Aserbajdsjan til Armenia.

I utgangspunktet var bevegelsen var helt blottet for anti-Sovjetiske følelser og ville ikke gå inn for Armenias uavhengighet. Den Karabakh-komiteen, en gruppe med intellektuelle, ledet bevegelsen fra 1988 til 1989. Den ble omgjort til den Pan-armenske nasjonalbevegelsen (HHSh) i 1989 og vant flertall i parlamentsvalget i 1990. I 1991 erklærte både Armenia og Nagorno-Karabakh uavhengighet. De intense kampene kjent som Nagorno-Karabakh-krigen ble til en full krig i 1992.

Tidslinje

1987

  • September: Det første ikke-Kommunistiske partiet, the Union for National Self-Determination, ble stiftet i Armenia av Paruyr Hayrikyan.
  • 17. oktober: De første protester om økologiske problemstillinger holdt i Jerevan.[9]
  • 18. oktober: En mindre demonstrasjon på frihetsplassen i Jerevan for samlingen av Karabakh med Armenia.

1988

  • 13. februar: De første demonstrasjonene i Stepanakert.[10] Tradisjonelt regnet som starten på bevegelsen.[11]
  • 18. til 26. februar: Store demonstrasjoner holdt i Jerevan for foreningen av Karabakh med Armenia.[12]
  • 20. februar: Den øverste ledelsen i Nagorno-Karabakh (NKAO) utsteder en anmodning om å overføre regionen til Den armenske sosialistiske sovjetrepublikk.
  • 22. til 23. februar: Sammenstøt mellom lokale armenere og aserbajdsjanere i Askeran, noe som resulterer i flere dødsfall.
  • 26. februar: Pause i demonstrasjoner etter at Mikhail Gorbatsjov ba om mer tid.[13]
  • 27. til 29. februar: Sumgait pogrom, en målrettet pogrom mot den armenske befolkningen i kystbyen Sumgait i Aserbajdsjan, starter. Armenere i Aserbajdsjan begynner å forlate i stort antall.[13]
  • 9. mars: Gorbatsjov møter med lederne i Armenia og Aserbajdsjan, Karen Demirchyan og Kamran Baghirov, i Moskva for å diskutere kravene om samlingen av Armenia og Karabakh.[14]
  • 22. mars: Over 100.000 misfornøyde mennesker demonstrere i Jerevan.[15]
  • 23. mars: Den sovjetiske øverste ledelse avviser kravet fra NKAO.[15]
  • 25. mars: Gorbatsjov avviser de armenske krav og forbød demonstrasjoner i Jerevan.[15]
  • 26. mars: Til tross for ikke godkjenning av Moskva demonstrerer titusener i Jerevan.[16]
  • 30. mars: Kommunistpartiet i NKAO vedtar en resolusjon som krever forening.[16]
  • 24. april: Hundretusener av armenere marsjerer til et minnesmerke i Jerevan.[16]
  • 21. mai: Karen Demirchyan fratrer.
  • 28. mai: Det armenske flagg heist for første gang foran Matenadaran.[17]
  • 15. juni: Den armenske sosialistiske sovjetrepublikks øverste råd stemmer i favør av samlingen med NKAO.[17]
  • 17. juni: Den aserbajdsjanske sosialistiske sovjetrepublikks øverste råd motsetter seg overføring av NKAO til Armenia.[17]
  • 28. til 29. juni: Sovjetunionens kommunistiske parti motsetter seg armenske krav til NKAO.[17]
  • 5. juli: Sammenstøt mellom sovjetiske tropper og demonstranter på Zvartnots flyplass. En mann døde, flere titalls skadet.[18]
  • 12. juli: NKAOs sovjetiske råd stemmer for gjenforening med Armenia.[18]
  • 18. juli: Soviets øverste råd nekter armenske krav.[18]
  • 21. juli: Paruyr Hayrikyan deportert til Etiopia.[18]
  • Høst 1988: Rundt 150.000 aserbajdsjanere i Armenia begynner å forlate landet i stort antall.
  • September: Unntakstilstand erklært i Stepanakert etter armenske og aserbajdsjanske sammenstøt.
  • November: Kirovabad pogrom
  • 7. november: Hundretusener demonstrerer i Jerevan for å støtte Karabakh-komiteen.[19]
  • 22. november: Sovjetiske armenske råd anerkjenner det armenske folkemordet.[19]
  • 24. november: unntakstilstand erklært i Jerevan.[19]
  • 7. desember: Jordskjelv i Spitak.
  • 10. desember: Medlemmer av Karabakh-komiteen arresteres og sendes til Moskva.[20]

1989

  • 16. mars: Kjernekraftverket i Metsamor stenges.
  • 31. mai: Medlemmer av Karabakh-komiteen løslatt.
  • 1. desember: Sovjetiske armenske øverste råd og NKAOs øverste råd erklære foreningen av de to enhetene.[21]

1990

  • 13. til 19. januar: Pogrom mot armenere i Baku.
  • 20. mai: Armensk parlamentsvalg, pro-uavhengige danner flertall.
  • 4. august: Levon Ter-Petrosian valgt til leder av det øverste råd, de facto leder av Armenia.
  • 23. august: Sovjetiske armenske øverste råd erklærte uavhengighet.

1991

  • 30. april til 15. mai: Nagorno-Karabakh-krigen - Sovjetiske og aserbajdsjanske styrker deportere tusenvis av armenere fra Shahumyan under Operasjon Ring.
  • 19 til 21. august: Kuppforsøket i sovjetunionen.
  • 2. september: Republikken Nagorno-Karabakh proklamert i Stepanakert.[22]

Referanser

  1. ^ Armenias flagg ble adoptert 24. august 1990.
  2. ^ «Pravda Talks of Ethnic Woes». New York Times. 19. april 1988. Besøkt 16. juli 2013. «As many as one million people demonstrated in the Armenian capital of Yerevan in February to demand that Nagorno-Karabakh be made part of Armenia» 
  3. ^ https://news.google.com/newspapers?id=WYVKAAAAIBAJ&sjid=-CINAAAAIBAJ&pg=3373,2883235&dq=baku+armenians&hl=en
  4. ^ «Mass Protests Said to Flare In Soviet Armenian Capital». New York Times. 31. mai 1988. Besøkt 16. juli 2013. 
  5. ^ «Soviet Armenia erupts in protests». The Daily News. 24. februar 1988. Besøkt 16. juli 2013. 
  6. ^ «An event dedicated to the 25th anniversary of the Artsakh Movement taken place at the US Congress». Ministry of Foreign Affairs Nagorno-Karabakh Republic. 13. februar 2012. Arkivert fra originalen 20. mars 2023. Besøkt 4. august 2013. 
  7. ^ «The Artsakh Movement started on this day 25 years ago». Public Radio of Armenia. 20. februar 2013. Besøkt 4. august 2013. 
  8. ^ Panossian, Razmik (2006). The Armenians: From Kings and Priests to Merchants and Commissars. New York: Columbia University Press. s. 385. ISBN 9780231139267. «The Gharabagh movement in Armenia—as mobilised for and through the issue of the enclave’s unification to the republic—is a prime example of a mass nationalist movement.» 
  9. ^ «Reports of demonstrations in Jerevan and Clashes in Mountainous Karabagh.». Asbarez. 24. oktober 1987. Arkivert fra originalen 14. september 2007. Besøkt 29. mai 2013. 
  10. ^ de Waal 2003, s. 11.
  11. ^ «Karabakh Armenians mark 25th anniversary of liberation movement». ArmeniaNow. 14. februar 2013. Arkivert fra originalen 18. februar 2013. Besøkt 19. august 2013. 
  12. ^ Verluise 1995, s. 86.
  13. ^ a b Verluise 1995, s. 87.
  14. ^ Verluise 1995, s. 89.
  15. ^ a b c Verluise 1995, s. 90.
  16. ^ a b c Verluise 1995, s. 91.
  17. ^ a b c d Verluise 1995, s. 92.
  18. ^ a b c d Verluise 1995, s. 93.
  19. ^ a b c Verluise 1995, s. 97.
  20. ^ Verluise 1995, s. 99.
  21. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. desember 2016. Besøkt 11. desember 2016. 
  22. ^ Zürcher, Christoph (2007). The Post-Soviet Wars: Rebellion, Ethnic Conflict, and Nationhood in the Caucasus ([Online-Ausg.]. utg.). New York: New York University Press. s. 168. ISBN 9780814797099. 

Litteratur