Kanossagang (tidvis også skrevet som canossagang) er et fast uttrykk om en «ufrivillig botsreise».^[1] Uttrykket går tilbake til den bannlyste (ekskommuniserte) tysk-romerske keiser Henrik IVs tilsynelatende botsgang til pave Gregor VII, som oppholdt seg i grevinne Matilde av Toscanas borg Canossa i Appenninene i det nordlige Italia. Der knelte han for paven for å be om tilgivelse for de overgrep mot den katolske kirke som hadde ført til keiserens ekskommunikasjon. Det gikk tre dager, fra 25. januar til 28. januar 1077, før paven ga etter.

Den historiske kanossagangen gis historisk en vesentlig annen vurdering enn den mange århundrer senere skulle få som protestantisk konfesjonelt eller nasjonalt tysk politisk slagord.

Ordet «kanossagang» benyttes i det norske språk i dag for å navngi det å gjøre en ydmyk og ufrivillig bot.^[2]

Pave Gregor VII var en ruvende skikkelse på 1000-tallet, og fremheves som den som satte i gang den innenkirkelige gregorianske reform, og arbeidet med å frigjøre kirkene fra verdslige makters innflytelse og bruk til egne politiske formål.

Da han forsøkte å iverksette endringer av investiturprosessen møtte han kraftig motbør fra den tysk-romerske keiser Henrik. Investiturstriden var en strid om hvorvidt det var den verdslige makt eller den kirkelige øvrighet selv som skulle ha den mest avgjørende innflytelse på bispeutnevnelser og innsettelsen av visse andre høyere kirkelige embedsmenn.

Keiser Henrik insisterte på at det var han som hadde retten til å ikle (investere) biskoper, abbeder og andre høyere prelater. Han grep da tilbake til pavevalget i 1073. Da avdøde pave Alexander II ble begravet, begynte den romerske folkemengden å rope: «Hildebrand skal bli pave». Den fromme og reformvillige munken Hildebrand ble så intronisert som Gregor VII. Men ifølge pavevalgsordningen av 1059 skulle den tysk-romerske keiser ha hatt et ord med i laget, noe som ikke var tilfelle ved dette «inspirasjonsvalget». Keiseren ville med sikkerhet ikke ha gått inn for Hildebrand, som i flere tiår hadde støttet opp om reformkreftene i Kirken, hvis seier ville føre til at keiserdømmets grep om kirken uvegerlig ville svekkes.

Paven engasjerte seg snart i investiturstriden, noe keiseren satte liten pris på. Etter et skarpt formanende skriv fra paven, fant han anledning til å slå tilbake: På et for ham svært gunstig politisk tidspunkt hadde keiseren under en synode i Worms i 1076 nærmest fremtvunget en lydighetserklæring fra de tyske biskoper, en erklæring der de omtalte paven svært nedlatende og helt bevisst som Hildebrand. I et annet dokument erklærte kongen Hildebrands fratreden fra pavestolen, og krevde at romerne valgte en ny pave.

Under den romerske fastesynode i Laterankirken samme år ble keiserens skriv opplest, og oppstandelsen var stor. Pave Gregor reagerte omgående med å ekskommunisere og suspendere Henrik:

(jeg) fraskriver deg, kong Henrik, herredømmet over tyskenes og italienernes rike, løser alle kristne fra den ed de har avgitt for deg ... og forbyr at noen som helst tjener ham som sin konge, og binder deg som (Herrens) stedfortreder med kirkebannets bånd.

Han erklærte samtidig at ekskommunikasjonen ville bli permanent og ugjenkallelig på dagen ett år etter.

Henrik, som også hadde skaffet seg en god del motstandere på annet vis nord for Alpene, kom nokså raskt i en svært trengt situasjon. Etter oppfordring fra den pavelige legat Altmann, biskop av Passau, møttes fyrstene i oktober i Trebur for å velge en ny tysk konge. Henrik som oppholdt seg i Oppenheim på Rhinens vestbredd, fikk en respitt fordi fyrstene ikke kunne enes om hvem de skulle velge. Likevel var det åpenbart at de var oppsatt på å velge ny konge. De erklærte at dersom ikke Henrik gjorde opp med paven og erklærte sin lydighet, ville de på ettårsdagen for ekskommunikasjonen – dersom den fortsatt sto ved lag – erklære tronen for vakant.

Henrik fryktet nå at den tyske adel ville gjøre alvor av avsettelsen – og det hadde allerede året før brutt ut vold og opprør ved Langensalza. Det var maktpåliggende for ham å få bannlysningen opphevet. Han avtalte dermed et møte med paven i Augsburg.

Gregor var på sin side redd for at Henrik skulle ta med seg sin hær og forsøke å avsette ham fra pavestolen med makt. Han brukte da en del tid på sin ferd nordover fra Roma i Keiserrikets sørligere egner, for å forsøke å få oppslutning fra befolkningen der. Mens han holdt på med dette, møtte han grevinne Matilde av Toscana. Hun tilbød å bringe ham til et sted der han ville være i sikkerhet fra angrepsforsøk fra keiseren. De dro sammen til festningen ved Canossa og stengte seg selv inne der.

Som Henrik kom sørover fra Tyskland, merket han at hans grep om makten ikke var så sikker. Han hadde fremdeles meget stor folkelig oppslutning, men adelen talte fremdeles høyt om behovet for å velge ny konge. Det ble stadig mer akutt viktig for ham å sikre sin stilling overfor Kirken, og ettårsdagen for at bannlysningen skulle bli permanent, nærmet seg raskt.

Snareste vei ville ha vært gjennom Brennerpasset, men det ble for risikabelt på grunn av fiendtlig innstilte fyrster som gjerne ville se ham avsatt fra tronen. Han måtte gå langt vestover og rundt passet. Så snart han krysset Jurafjellene, begynte Henrik å føre seg som en botferdig pilegrim. Han begynte å bære en hestehårsskjorte, som mange munker gjorde den gang, og angivelig gikk han barfot. Det hevdes også at mange i hans følge tok av seg skoene. Slik krysset han Alpene i passet ved Mont Cenis mot slutten av januar. Den 25. januar 1077 var de fremme ved borgen Canossa.

Da Henrik kom frem til Canossa, beordret Paven at han skulle nektes tiltrede. Ifølge førstehåndsskildringer (brev skrevet av både Gregor og Henrik under de følgende år), ventet Henrik foran portene i tre dager. Angivelig bar han bare sin botsskjorte og fastet. Selv om ingen samtidig kilde støtter dette, har det senere blitt spekulert i at Henrik tilbragte meget av tiden i landsbyen nedenfor borghøyden.

Den 28. januar (festen for Apostelen Paulus' omvendelse) ble portene åpnet for Henrik. Samtidige kilder forteller at han knelte ned for paven og ba om hans tilgivelse. Paven tok Henrik med inn i kirken og ga ham absolusjonen. Samme kveld feiret Gregor, Matilda og Henrik nattverden sammen, et synlig uttrykk for at bannet var opphevet. Henrik reiste så raskt tilbake til sitt keiserdømme. De betingelser som paven hadde stilt for opphevelsen av bannet, brøt han etter kort tid.

Følgene av Canossa var ikke langvarige. Henrik vant likevel dyrebar tid og fikk nytt handlingsrom. Han avverget slik sett antagelig den mest umiddelbare fare for hans grep om keisermakten. Selv om Henrik var forsonet med det kirkelige fellesskap, omgjorde likevel ikke paven sin motstand mot Henriks rett til keisertronen. Henrik måtte dermed kjempe mot sine motstandere med makt. Borgerkrig brøt ut.

Pave Gregor kom i 1080 igjen med en ny ekskommunikasjon mot Henrik, som snart etter invaderte Roma, tvang paven på flukt og erstattet ham med en «motpave».

Kanossagangen fikk imidlertid en symbolsk betydning som gjør den til et uttrykk for den verste ydmykelse. Under reformasjonen i Tyskland ble Henrik IV gitt en helterolle som tyskhetens forsvarer og som motstander av pavedømmet. Mange tyske lutheranere betraktet ham som «den første protestant» og så på ham som en inspirasjon for kampen mot en tyrannisk og urettferdig katolsk institusjon.

Senere i tysk historie fikk kanossagangen en mer sekulær betydning: Den kom til å stå for Tysklands avvisning av å bli underlagt noen fremmed myndighet på noe område, selv om dette fremdeles, men ikke utelukkende, gjaldt den katolske kirke. Otto von Bismarck erklærte under sin såkalte «Kulturkampf» at «Vi går aldri til Canossa!» („Nach Canossa gehen wir nicht!“) Tyskland skulle stå helt fritt og suverent og ville ikke tåle innblanding i sin politikk, kultur eller religion.

Middelalderhistorikeren Johannes Fried kom i 2012 med en radikal nytolkning av de historiske forhold som førte til den senere forestillingen om en «kanossagang». Ifølge Fried hadde Henrik allerede på sensommeren 1076 – altså før rikssamlingen i Trebur i oktober (hvor altså Henrik ble oppfordret av de tyske fyrstene til å få bannlysningen opphevet) – søkt kontakt med paven for å komme til en forståelse og dermed lette den indrepolitiske spenningen. Paven gikk med på en felles overenskomst hvoretter Henrik reiste direkte til Italia der han ble ønsket velkommen av paven, og etter et rent formelt skriftemål, løst fra bannlysningen.

«Kanossagang» betyr i dag i vanlig språkbruk det å gjøre ydmyk, ufortjent og ufrivillig bot. At det under den angivelig historiske kanossagang heller var paven som ble satt i en knipe og hadde mest å frykte, altså at kanossagangen hadde et element av manipulasjon i seg, lever ikke videre i nåtidens bruk av uttrykket.

• Spissrotgang

• Berger, Frederik (2006): Canossa. Rütten u. Loening Verlag.
• Blumenthal, Uta-Renate (1988): The Investiture Controversy: Church and Monarchy from the Ninth to the Twelfth Century, University of Philadelphia Press.
• Boshof, Egon (2000): Die Salier, Köln: Kohlhammer Verlag, ISBN 3-17-016475-9.
• Cantor, Norman F. (1993): The Civilization of the Middle Ages, HarperCollins.
• Cowdrey, H.E.J. (1998): Pope Gregory VII, 1073–1085, Oxford University Press.
• Fried, Johannes (2012): Canossa: Entlarvung einer Legende. Eine Streitschrift. Berlin.
• Jolly, Karen Louise (1997): Tradition & Diversity: Christianity in a World Context to 1500, ME Sharpe.
• Kämpf, Hellmut (1963): Canossa als Wende. Ausgewählte Aufsätze zur neueren Forschung, Darmstadt.
• Redaksjon (2006): Canossa 1077. München: Hirmer Verlag. (tobinds utstillingskatalog)
• Robinson, I.S. (2000): Henry IV of Germany 1056-1106.
• Tellenbach, Gerd (1997): The Western Church from the Tenth to the Early Twelfth Century. Cambridge University Press.
• Weinfurter, Stefan (2006): Canossa. Die Entzauberung der Welt, München: Beck, ISBN 3-406-53590-9.
• Zimmermann, Harald (1975): Der Canossagang von 1077. Wirkungen und Wirklichkeit. Mainz.

• (en) Walk to Canossa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons