Kabel er et begrep som kan betegne flere ulike objekter, som ikke nødvendigvis likner hverandre i form og funksjon, men fellesnevneren er gjerne at de består av en samling tråder, som i enkelte kabeltyper er vevd eller flettet sammen:

• Elektriske kabler brukes til å til å lede elektrisk strøm. En kabel er bygget opp av to eller flere ledere omgitt av isolasjon.
• Bære- og trekkabler holder oppe hengebroer og kabelbaner og sørger for trekkraft til slike ting som skitrekk. En mer presis betegnelse på slike kabler er vaiere, fra engelsk wire, eller ståltau, som er tau slått av ståltråd. Ordet kabel brukes ofte om de tykkeste vaierne.
• Telefon- og telegrafkabler i form av bunter av ledninger i en mantel av isolasjonsmateriale var vanligere før. Et eksempel er koaksialkabler (også kalt coax-kabler). De tradisjonelle telekommunikasjonskablene er i stor grad avløst av fiberoptiske tråder, som er så solid innpakket og isolert at også dette kalles kabler.
• Trosser/ankertrosser til bruk på skip ble tradisjonelt kalt kabler. De hadde opprinnelig en lengde på 185,2 meter.

Ordet kommer av det latinske capulum og det arabiske habl for tau/rep.

For overføring av elektrisk energi (ofte kalt kraftkabel), brukes to (enfase) eller normalt tre elektriske ledere (trefase). Likestrømskabler kan bruke bare én leder hvor sjøvann oftest fungerer som "minuslederen". Materialet til disse lederne er ofte kobber, men aluminium er også ganske vanlig for høyspenningskabler. Rundt lederne finner vi et lag med elektrisk isolasjon (ikke på høyspenningskabler). Tykkelsen på ledermaterialet avhenger av hvor mye strøm (måles i ampere (A)) som skal gå igjennom lederen. Tykkelsen på isolasjonsmaterialet er avhengig av hvor stor elektrisk spenning (fasespenning, måles i volt (V)) som er tilstede mellom lederne.

I tillegg til selve kraftoverføringen, blir en kraftkabel designet med tanke på ytre påkjenninger. F.eks. legges et lag med stålarmering rundt det indre laget for å beskytte kabelen mot en fisketrål og ankre når kraftkabelen skal ligge på havbunnen. I høyspenningskabler er det viklet seks aluminiumsledere rundt den like tykke kjernetråden av stål. Sistnevnte gir kabelen stor strekkfasthet.

Mange benytter begrepet ledning som et synonym til kabel, og for de fleste er ikke forskjellen av noen større betydning.

Men en kabel består vanligvis av flere ledninger. Man kan si at om hver leder er i separat isolasjon, er det en kabel. Er ikke hver leder isolert eller flere nakne ledere er lukket i en isolerende kappe, er det en ledning. Forklart på en annen måte så er en ledning en enkelt leder, mens en kabel er en gruppe av ledere.^[1][2][3]

Har man en jordet skjøtekabel (230 Volt) består den av to isolerte strømledninger og en isolert jordledning, og er dermed en kabel.

For overføring av kommunikasjonssignaler. Fra tidlig 1900-tallet og frem til slutten av 1900-tallet ble det utelukkende brukt kobber som leder av elektriske signaler. En telefonkabel kunne bestå av et stort antall isolerte enkeltledninger der isolasjonen var fargekodet slik at en skulle kunne kople rett i begge ender. Kabelen var mantlet for å motstå strekk og fuktighet. En enkel telefonlinje er det eldste og mest oversiktlige transmisjonsmedia og danner grunnlaget for all det enkleste og grunnleggende transmisjonssystemet.

Mot slutten av 1900-tallet er det blitt mer vanlig å bruke optiske fibre, som leder av optiske signaler (siden disse har en vesentlig høyere kommunikasjonskapasitet).

Kobbertrådene eller de optiske fibrene blir samlet i "bunter". Rundt disse buntene legger man på ett beskyttende lag. Det beskyttende laget er ofte bygd opp av forskjellige materialer, for å skape den optimale beskyttelsen, med tanke på hvilke ytre miljøer kabelen skal bli utsatt for.

I dag blir kabler gjerne konstruert slik at de både kan brukes til kraftoverføring og til signaloverføring. Kraft og signal må gå i hver sine ledere, men kan legges i én og samme kabel, med ett eller flere felles beskyttende lag utenpå.

Begrepet navlestrengskabel brukes om ledningen som sender kraft og styringssignaler til fjernstyrte, undersjøiske enheter.

Begrepet kabellengde brukes i nautisk sammenheng med betydningen ¹⁄10 nautisk mil (185,2 meter) fastsatt for Nordsjølandene. Uttrykket er avledet av at ordet kabel tradisjonelt ble brukt om skipstrosser og ankertrosser av en bestemt lengde på skip (185,2 meter). En kabellengde er imidlertid ikke en entydig størrelse. Vanligvis var det 120 eller 150 favner. I USA er en kabellengde 120 favner (219 meter), og i Frankrike og Spania er en kabellengde 200 meter.