Junkerdalen (lulesamisk: Juŋŋkárvuobme) er en dal i Saltdal kommune i Nordland fylke. Den er en sidedal til Saltdalen og begynner ved Storjord, hvorfra den strekker seg i sørøstlig retning mot Graddis og riksgrensen mot Sverige. Begynnelsen på Junkerdalen er en trang kløft kalt Junkerdalsura, hvor Junkerdalselva går i fosser og stryk før den har samløp med Lønselva og etter dette kalles Saltdalselva. Sidedalene Tjårrisdalen og Skaitidalen går ut fra Junkerdalen i nordlig retning. Oppe i dalen renner Graddiselva og Skaitielva sammen, og herfra heter elva Junkerdalselva. Mellom Tjårrisdalen og Junkerdalsura ligger bygda Junkerdal.

Hele dalen er rundt 22 km lang fra Storjord til grensen mot Sverige. Fra enden av Junkerdalsura og videre oppover dalen er høyden rundt 200 moh og dalen har liten stigning her, men omtrent der sidedalen Skaiti begynner, blir dalen bratt. Ved riksgrensen er høyden rundt 600 moh. Dalen er omgitt av store fjell; de meste markante er Solvågtinden og Båtfjellet. Det er bosetning i hele dalen. Riksveg 77 mot Sverige går også gjennom hele dalen. Junkerdalsura naturreservat og Stor-Graddis naturreservat er etablert i området. Dalen har ellers mye furuskog, men også bjørk og blandingsskog. Tidligere var det en fjellstue på Graddis. Før riksveg 77 ble anlagt, gikk det en sti og en telegraflinje over til Sverige.

Amund Helland skriver i kapitlet om Saltdalen i Norges land og folk (1908) at det i Junkerdalen er skifer, og at dalen er dannet under siste istid. Junkerdalsura mener han er en dal under dannelse som graves ut av Junkerdalselva. Videre mener han at Junkerdalen en gang må ha vært en innsjø, men at denne er tappet ut ved at elven langsomt har gravd seg stadig dypere ned i Junkerdalsura.^[1] Helland sier at fjellene rundt Junkerdalen har eiendommelige former, og nevner da Solvågtinden, Båtfjellet og Tausa. Tjernfjellet på sydsiden er av granitt og er mindre merkelig.^[2] Båtfjellet består av glinsende, blygrå og svart skifer med kvartsskifer. Disse forekomstene finnes også i øvre deler av Junkerdalen.^[3]

Dalbunnen i Junkerdalen består av sand og grus, og en del stein av ulik størrelse. Dalbunnen er dekket av tynn og mager jord.^[4] Junkerdalselva har endret løp flere ganger gjennom dalbunnen, og Helland beskriver at det er flere meandre. Junkerdalsura er trang, og derfor hender det at dalbotnen settes under vann i vårflommen.^[5]

I tidligere tider var vegen til Junkerdalen kun en sti over fra Evenesdalen over Solvågskaret. Helland skriver at det er anlagt en veg oppover Junkerdalsura. Denne svært trange kløften har store partier med steinur på begge sider. Vegen oppover Junkerdalsura ble anlagt langs elva og stedvis er den høyt over den. Fjellveggene rundt er bratte og det går ofte både snø- og steinras. Helland sier at vegen er bygget som rideveg, men at den kjøres av alle. Vegen er så smal at det ikke plass til stabbesteiner, og dessuten vil stabbesteiner uansett bli revet ned av ras. Rasene som går ned i Junkerdalsura om vinteren og våren starter helt oppe ved Solvågtinden. Helland beskriver disse til å være så kraftige at de fyller vegen og elveleiet, og de stopper ikke før de når et godt stykke oppover i lia på den motsatte siden av kløften. Lufttrykket i fronten av rasene er så «stærkt, at hele rækker af træer kastes overende, saa de ligger bortover som græs, der er slaaet med ljaa».^[6]

Junkerdalselva dannes oppe i Junkerdalen ved at Graddiselva og Skaitielva har samløp ved Lappbrulia. Graddiselva har sine kilder i Sverige og går i fosser nedover de forrevne fjellområdene i Graddis. Junkerdalselva renner rolig gjennom selve Junkerdalen.

Tjørrisdalen og Skaitidalen er trange kløfter der de går inn i Junkerdalen. Det har siden gammel tid gått en ferdselsveg gjennom Junkerdalen via Graddis og over til Sverige. Passhøyden ligger på svensk side og er på 686 moh.^[7]

Presten Søren Christian Sommerfelt virket i Saltdal fra 1818 til 1824. Her la han grunnlaget for sitt viktige botaniske verk, Supplementum Florae lapponicae fra 1826. Verket er ment som et tillegg til svensken Göran Wahlenbergs Flora lapponica fra 1812. Sommerfelts verk om planter er fortsatt et viktig kildeverk.^[8] En del av undersøkelsene sine gjorde Sommerfelt i Junkerdalsura. Verket gir en oversikt over 700 nordnorske plantearter.^[9]

Junkerdalen ligger i regnskygge i forhold til Svartisen, og har et forholdsvis varmt og tørt sommerklima. Klimaet og gunstig berggrunn har gitt livsgrunnlag til svært mange plantearter. Plantelivet i de østlige delene ble allerede i 1928 fredet som Junkerdalen-Balvatnet plantefredningsfelt. Junkerdal nasjonalpark ble vedtatt i 2004 og omfatter områder i Junkerdalen og Balvatnet i Fauske kommune. I nasjonalparken finnes en rekke fjellområder med planter med stor botanisk rikdom. Flere av vegetasjonstypene er generelt sjeldne, så som kantlynghei og reinrosehei med lapprose. Mange av plantene i nasjonalparken finnes ellers bare lengre nord, eller på andre kontinenter. Noen av de spesielle plantene er grønlandsstarr, bergjunker, fjellvalmue, halvkulerublom, svartbakkestjerne og fjellsolblom. Andre sjeldne planter i nasjonalparken er høgfjellsklokke, sølvkattefot, brannmyrklegg og lodnemyrklegg.^[10]

Den rike berggrunnen i Junkerdalen gir grunnlag for rik vegetasjon, som igjen gir grunnlag for et rikt og variert dyreliv. Mange sjeldne og truede fugler hekker i området, blant andre jaktfalk, kongeørn, smålom, storlom, bergand, havelle, svartand og sjøorre. Jerv og gaupe har fast tilhold i Junkerdalsområdet, og fjellrev, bjørn og oter streifer gjennom området. Reinbeite foregår hele året.^[11]

Følgende dagsommerfugler med nordlig utbredelse er registrert i nasjonalparken: polargulvinge, mjeltgulvinge, Iduns rutevinge, polarblåvinge og andromedasmyger. Av disse er polarblåvinge og Iduns rutevinge klassifisert som sjeldne. Følgende dagsommerfugler med utbredelse både i Nord-Norge og i fjellområdene i Sør-Norge er registrert: Tors perlemorvinge og Nornens ringvinge. Andre arter som er registrert er nattflyene båndfjellfly og grått fjellbakkefly, begge klassifisert som sjeldne, og svartflekksmyger, som er klassifisert som hensynskrevende. Det er området ved Solvågvatnet og Båtfjellet som er spesielt viktig for dagsommerfugler og nattfly.^[12]

Andre verneområder i forbindelse med dalen er Stor-Graddis- og Junkerdalsura naturreservat.

Amtmann og junker Preben von Ahnen (1606–1675) holdes ifølge tradisjonen for å være den som har gitt navn til dalen i forbindelse med et felttog til Nasa sølvgruver i Sverige, kjent som Preben von Ahnens felttog til Nasa. I midten av august 1659 gikk Preben von Ahnen gjennom Junkerdalen med rundt 100 mann, de fleste fra Saltdal.^[13]

Knut Bergsland har ment at nordnorske navn av denne typen kan ha sitt opphav i samisk, altså den samiske mytologiske Junkar eller «Stohrjunckar», som er en gud. Ordet kan tidlig være lånt fra samisk.^[14][15] Det lulesamiske navnet er Juńńkárvuobme.^[16]

Major Peter Schnitler skrev i sin grenseeksaminasjonprotokoll fra 1742 til 1745 at Junkerdalen var ubeboelig, men at det om sommeren var samer som holdt til der. Fra Sverige og til Saltdalen gjennom Junkerdalen var det bare samer som ferdes. Sjelden gikk andre gjennom dalen, men når det skjedde at noen fra Piteås Lapmark kom gjennom Junkerdalen, var det om sommeren, da elvene var på sitt minste. Ferden mått helst gå til fots, og i liten grad kunne en ri til hest: «Om Vinteren er ikke fremkommendes med Hest, eller til Fodz: men man maa enten løbe paa Skier, eller kiøre Kieredst, som Finnene giør; Paa den Maaden man paa Sneen farer allestedz over Bierg og Dale.»^[17] Arkeologiske undersøkelser viser mange spor etter samenes liv i Junkerdalen.

Johan Dyring skriver en reiseberetning i 1900 med tittel «Junkersdalen og dens flora» som ble sendt til Kirkedepartementet, dessuten trykket som artikkel i Nyt magasin for naturvidenskaberne. Denne er gjengitt i Saltdalsboka 1986.^[18] I denne artikkelen nevnes det at Junkerdalen ble bebygget på 1800-tallet. I Skaitidalen, lengre opp, kom det rydningsmenn fra Rana i 1843 og svensker bosatte seg i Tjørisdalen i 1878. Videre uttalte han at nomadiske fjellsamer holdt til i Junkerdalen. I nedre del av Junkerdalen ved Solvågli, er en samisk gravplass kjent. Under Båtfjellet er det dessuten en hule hvor det var et ildsted, tørrestenger og andre samiske gjenstander.^[19]

I årene 1871–1879 ble det anlagt en smal og 5,4 km lang veg opp gjennom Junkerdalsura. Vegen ble lagt på en tørrmurt fylling mellom den bratte fjellskråningen og Junkerdalelva. Vegen var en del av en større vegplan fra 1867 om en vegforbindelse mellom Saltenfjorden og Piteå i Norrbotten. Under byggingen tok man for første gang i bruk dynamitt i Nordland i større mengder. Til dette arbeidet ble det bl.a. tatt i bruk kvalifiserte arbeidsfolk fra sør i landet.^[20][21]

Vegen var svært utsatt for stein- og snøras, og ble vurdert omlagt allerede få år etter at den ble tatt i bruk. En rasulykke i 1955 førte til at planene om en ny veg skjøt fart.^[22][21]

Videre fra gården Junkerdalen var det anlagt en veg mot øst over Graddis og innover mot Sverige. En veg ble anlagt i årene 1892–1895 fra Bleiknes til Junkerdalsura, en strekning på rundt 13 km. Anlegget ble delt inn i fem parseller hvorav de to vanskeligste ble utført av staten, og de andre ved pliktarbeid som ble organisert av Saltdal kommune.^[23][21]

Vegen opp gjennom Junkerdalsura ble i 1920-årene utvidet for å åpne for motorisert ferdsel.^[21]

Oppe i Junkerdalen kan en se den fredede Djeveldalsbrua. Dette er en sprengverkbru i tre, med en spennvidde på 17 meter. Både dekket og rekkverket er av tre. Brua ble bygd i 1887 i forbindelse med vegbyggingen mellom Junkerdalen og fjellstuen i Graddis. Deler av det originale treverket ble skiftet i 1980, men det tørre klimaet gjør at materialene er godt bevart.^[21]

Brua var en av fire sprengverkbruer som ble bygd på veganlegget gjennom Junkerdalen.^[21] Brua ble vernet av riksantikvaren den 17. april 2008.

Dyring refererte til en undersøkelse fra 1897 der befolkningen i Junkerdalen utgjorde 107 personer. Av disse bodde 82 personer i selve hoveddalen, resten i Tjøris, Skaiti og Graddis. Befolkningen var nordmenn, samer og svensker, og det ble inngått mange blandingsekteskap. Det fantes også en del mennesker som var innvandret fra Solør og Valdres. Språket var på dette tidspunkt oppblandet med ikke-norske ord og uttrykk.^[18]

Dyring beskriver det samiske forrådshuset njalla, som han kalte en «lappebod» og var oppsatt på en høy påle. Slike matboder stod så høyt at en voksen mann kunne stå under dem, og hensikten var at dyr ikke skulle få tilgang til matvarer. Videre nevnte Dyring at det det ble dyrket noe bygg og noen ganger rug, men ofte ødela frost avlingene, og han skriver at kornet ble dyrket mest for halmens skyld. Det ble dyrket poteter, men dette utgjorde lite av kostholdet. I Junkerdalen var det rundt 60 kyr, noen få hester og en mengde sauer og geiter. På grunn av det ustadige været hendte det ofte at høyet måtte bæres inn halvtørt, men det ble først oppbevart midlertidig i utløer med sterk gjennomtrekk; dermed unngikk en at fôret ble ødelagt. Seterdrift var ukjent. I tillegg til gårdsdrift drev folkene i dalen med skogsdrift, og det ble tatt ut never som ble solgt til taktekking nede på Rognan og tjærebrenning ble utført i stort omfang. Jakt og fiske var viktig og utgjorde en viktig inntekt ved at ryper ble solgt på Rognan og sendt sørover. Fisk var viktig tilleggskost om vinteren.^[24]

Helland skriver forøvrig at laksen gikk helt opp til Junkerdalen etter at noen steiner ble sprengt vekk i Junkerdalselva for å forenkle tømmerfløtingen.^[25]

Dyring beskrev tjærebrenningen som dalens viktigste næringsveg som ga pengeinntekter. Fete fururøtter ble samlet om høsten og vinteren, og ble tatt ut både i private og i statens skoger. I det siste tilfellet måtte det betales en avgift. I en tjæremile kunne det utvinnes 1600–1800 liter tjære, men opptil 10 000 liter var mulig i svært gunstige tilfeller. Hver hektoliter kunne bli betalt med 12–15 kroner, og Dyring beskrev at dette ga ikke så rent få kontanter i dalen. Tjæren ble solgt til kystdistriktene, og noe gikk til byttehandel.^[26]

Andre næringsveger var transport av varer innover til svenske grensedistrikter, men Dyring nevner at mellomriksloven hadde begrenset inntektene fra denne virksomheten. En annen virksomhet i vekst var overnatting for turister. De fleste som reiste over til Sverige, var kobberverksarbeidere og geseller. Bodø og Omegns Turistforening hadde ved århundreskiftet etablert noen stier og åpnet dalen for turister. Det var også en del unge menn i dalen som deltok på Lofotfisket.

Helland ga i sin beskrivelse av Junkerdalen referanse til Dyring, som var biolog og hadde vært på studie i dalen. Dyring ble referert slik: «Paa de omliggende fjelde i skifergebetet har den arktiske vegetasjon en af sine skjønneste og mest bekjente forekomste i vort land. Det er den arktiske flora, der i visse retninger endog naar op mot den berømte forekomst paa Dovre omkring Knutshø og Kongsvold, som har skaffet dalen dens botaniske anseelse.»^[27]

Kulturminnene i Junkerdalen viser at området er et tradisjonelt samisk bosettings- og bruksområde. Det finnes rike og varierte kulturminner som spenner over et langt tidsrom og belyser samenes ulike leve- og driftsmåter i innlandsdaler og høyfjell. En finner her spor etter samisk tilpasning fra veidekulturen til reinnomadisme, og fast bosetning i utmarksområdene. Den viser ulik utnyttelse av fjell, vann og elv- og dalområder. Kulturminnene er også typiske for grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk bosetting.^[28]

I de høyereliggende delene av dalene finnes det spor etter gårdenes utmarksslåtter, med blant annet gressmark og høyløer. Utmarksslåtter og høyløer er spor etter både samisk og norsk fehold i dalene. Kulturminnene er ofte svært vage og vanskelige å se, og tilgjengeligheten er dårlig på grunn av de store avstandene. De har størst verdi for dem som driver friluftsliv i området.^[28]

Ny riksveg 77 ble åpnet til Junkerdal i 1959. Mellomriksvegen til riksgrensen ble åpnet i 1974. Riksveg 77 gikk tidligere høyt over Junkerdalsura på sørsiden av denne og i siden av Kjernfjellet. Dette var en farlig vegstrekning, særlig om vinteren. Kjernfjelltunnelen åpnet 17. oktober 2019 og fjernet denne flaskehalsen.

Det bor i dag noe under 100 innbyggere i Junkerdalen. Dalen har egen skole, kombinert gymnastikksal og samfunnshus som er bygd på dugnad (1995).^[29]

Riksveg 77 fører med seg en del turisme og det er meget gode muligheter for turer i området. Bodø og Omegns Turistforening har anlagt turstier som er tilrettelagt for bevegelseshemmede. Langs turstiene er det anlagt rasteplasser, gapahuker og bålplasser.

På Storjord er det et turistsenter ved oppstigningen til Junkerdalsura (Saltdal Turistsenter Storjord). Turistsenteret åpnet i 1990 og har en vegkro, en bensinstasjon, hotellrom og hytter av forskjellig standard, en campingplass og en lekeplass for barn. Adde Zetterquist kunstgalleri befinner seg også der, sammen med forretninger med samisk brukskunst.

• 
  Junkerdalsura og vegen langs Junkerdalselva i 1877.

  Foto: Ole Tobias Olsen
• 
  Oppstilling for fotografering i Junkerdalen. Solvågtinden i bakgrunnen.

  Foto: Ole Tobias Olsen (mellom 1860 og 1900)
• 
  Oppstilling for fotografering utenfor en av gårdene i Junkerdal.

  Foto: Ole Tobias Olsen (mellom 1860 og 1900)
• 
  Familiebilde fra eiendommen Solvågli i Øvre Junkerdal.

  Foto:Henrik Jacob Ielstrup (1910)
• 
  Junkerdalselva i et stille parti.

  Foto:Esther Langberg (1947)

• 
  Sildrearten Bergjunker
• 
  Valmuearten Islandsvalmue
• 
  Rododendronarten Lapprose
• 
  Kongeørn finnes i dalen
• 
  Dykkanden Havelle finnes i dalen
• 
  Dykkanden Svartand finnes i dalen
• 
  Hvitvingearten Polargulvinge
• 
  Flikvingearten Iduns rutevinge
• 
  Perlemorvingearten Tors perlemorvinge

• Amund Helland (1908). Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet XVIII. (på norsk). Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Fjerde del. Kristiania: Aschehoug & Co. 
• Povl Simonsen (1958). Funn og fortidsminner i Indre Salten (på norsk). Tromsø: Tromsø Museum. 
• Johan Dyring (1900). «Junkersdalen og dens flora, et bidrag til kundskaben om de indre dele af Salten». Nyt magasin for naturvidenskaberne. 37. Kra. s. 255-307.  [Opptrykt i Saltdalsboka 1986. Opprinnelig sidetall for artikkelen oppgitt her.]
• Stine Barlindhaug (september 2002). Bruks og verneplan for Junkerdal/Balvatn (PDF) (på norsk). Nasjonalparkstyret. Arkivert fra originalen (PDF) 29. desember 2014. Besøkt 29. desember 2014. 
• Christian Brun-Jenssen (1. oktober 2008). Forvaltningsplan for Junkerdal nasjonalpark (på norsk). Fylkesmannen i Nordland. 

• Junkerdalsbygdas hjemmeside
• Beskrivelse av Junkerdalsura på miljostatus.no
• Botanikk.no med beskrivele av Junkerdal