Gens Julia, gens Iulia, Iulii, eller den julianske slekt, var en framstående tidig romersk patriserslekt som hevdet å komme fra den førromerske byen Alba Longa. Slekts navn kom fra en påstått stamfar, Iulus, som i henhold til legenden var det et annet navn for Ascanius, sønn av Aineias, det mytologiske opphav til byen Roma. Iulus eller Ascanius var den som opprettet Alba Longas første kongedømme. Via Aineias kunne julianerne hevde at de nedstammet fra gudinnen Venus og hadde således guddommelig opphav. Medlemmer av gens Julia hadde den høyeste verdighet i staten i den romerske republikkens tidligste tider. Familien er kanskje best kjent for Julius Cæsar, diktator og grandonkel av Octavianus (senere kjent som keiser Augustus), og via ham gikk navnet videre til det såkalte julo-claudiske dynasti på 100-tallet e.Kr. Fornavnet Julius ble svært vanlig i den romerske keisertiden da etterkommere av borgere under de første keiserne begynte å gjøre seg gjeldende i historien.^[1]

Gens Julia var ikke en rik slekt, men de tilhørte de eldste og ansette slektene i Roma og noen av deres medlemmer hadde de høyeste politiske posisjonene. De hadde uten tvil sin opprinnelse i Alba Longa, og er nevnt som fra de fremst familiene her og som Tullus Hostilius (den legendariske tredje konge i Romas historie) flyttet til Roma da Alba Longa ble ødelagt. Gens Julia eller Julii eksisterte også fra en meget tidlig periode ved Bovillæ, en oldtidsby i Lazio, hvilket er vist på en svært gammel inskripsjon på et alter ved byens teater. Den nevner deres ofringer i henhold til lege Albana («albanske ritualer»), og deres forbindelse til Bovillæ er også antydet ved et sacrarium (slags kapell) som keiser Tiberius dedikerte til gens Julia i byen, og han plasserte også en statue av Augustus der. Det er ikke umulig at en del Julii kan ha bosatt seg i Bovillæ etter at Alba Longa ble ødelagt.^[2][3][4][5]

Ettersom det ble moteriktig i republikkens senere tid å hevde guddommelig opprinnelse for det mest framstående av de romerske gentes, ble det bestridt at Iulus, den mytiske stamfaren til slekten, faktisk var den samme som Ascanius, sønn av Aineias, og grunnlegger av Alba Longa. Aineias var på sin side sønn av Ankhises fra Troja som hadde et kjærlighetsforhold til Afrodite fra gresk mytologi (Venus i romersk mytologi). For å bevise identiteten til Ascanius og Iulus, ble det forklart i henhold til etymologi og flere av disse forklaringene er gjengitt av Servius. Andre tradisjoner hevder at Iulus var en sønn av Aineias med hans hustru fra Troja, Creusa, og Ascanius var sønnen til Aineias med Lavinia, datter av Latinus.^[4][6]

Diktatoren Julius Cæsar kom hyppig med hentydninger til sin slekts guddommelig opphav, eksempelvis i gravtalen for sin tante Julia, og i å gi Venus Genetrix som ord til sine soldater i slagene ved Farsalos og Munda, og senere var skribenter og poeter klare til slutte seg til med en overbevisning som smigret stoltheten og opphøyde opprinnelsen til den keiserlige familie.^[7]

Selv om det synes som om familien Julii først kom til Roma under styret til Tullus Hostilius, opptrer navnet i romerske legende så tidlig som ved tiden til Romulus. Det var Proculus Julius som det var sagt hadde informert det sørgende folket i Roma etter den merkelige avskjeden til Romulus fra verden, at deres konge hadde kommet ned fra himmelen og opptrådt for ham og bedt ham fortelle folket om å ære ham i framtiden som en gud under navnet Quirinus. En del moderne forskere har konkludert fra dette at få av familien Julii kan ha vært bosatt i Roma i tiden til den første kongen; men i betraktning til den utelukkende fantastiske fortellingen, og de omstendigheter at familien ble så enormt kjent i senere tider, kan det lett føre til at det ble trukket forbindelser til de tidligste tider i romerske myter. Således er det vanskelig å trekke noen historisk argument over at navnet opptrer i denne legenden.^[1][8][9]

I Romerrikets senere tid ble skillet mellom fornavn, familienavn og tilnavn gradvis tapt, og «Julius» ble behandlet som et personlig navn, hvilket det til sist også ble. Den latinske formen er vanlig i mange språk, men andre kjente former eksisterer, blant annet italienske Giulio, spanske Julio, franske Jules, portugisiske Júlio, rumenske Iuliu og russiske Юлий.

Familien Julii i tiden under republikken benyttet praenomina (fornavnene) Lucius, Gaius, Sextus, og Vopiscus, skjønt det sistnevnte var sjelden. De tidligste Julii i legenden hadde fornavnet Proculus, og det er ikke umulig at dette navnet ble benyttet av en del av de tidligste Julii, skjønt ingen senere eksempler er kjente. I den sene republikken og keisertiden var Vopiscus og Proculus tidvis benyttet som personlige cognomina (etternavn).

Familien hevdet alltid å ha nedstammet fra og blitt navngitt etter en mytisk personlighet eller figur ved navn Iulus eller Iullus, selv før han ble påstått å ha vært en sønn av Aineias; og det er absolutt mulig at Iulus var et gammel praenomen som hadde havnet ut av bruk under den tidlige republikken, og ble bevart som et etternavn av den eldste grenen av Julii. Navnet ble senere gjenopplivet som et fornavn av Marcus Antonius, triumviren, som hadde en sønn og en sønnesønn med navnet Iulus. Klassisk latin skilte ikke mellom bokstavene «I» og «J», og begge med ble skrevet med «I», og av denne grunn er navnet tidvis skrevet Julus, akkurat som Julius også er skrevet Iulius.

De mange Julii i keisertiden, som ikke var etterkommere fra gens Julia, begrenset seg ikke til praenomina av denne familien. Keiserfamilien satte eksempelet ved fritt å blande praenomina av Julii med de fra gens Claudia, benyttet titler og cognomina (etternavn) som praenomina (fornavn), og jevnlig endret deres praenomina for å reflektere de politiske vinder i riket.^[1]

Familienavnene til Julii under republikkens tid var Cæsar, Iulus, Mento, og Libo, og hvor de første tre var uten tvil patrisiske (aristokratiske); men de eneste familier som var særskilt feiret var de fra Iulus og Cæsar, den første ved begynnelsen og den siste ved det siste århundret til republikken. På mynter er de eneste navnene som er funnet, er Cæsar og Bursio, det siste opptrer ikke hos antikke skribenter.

Det er usikkert hvilket medlem av gens Julia som først benyttet fornavnet Cæsar, men de første som opptrer i historien er Sextus Julius Cæsar, pretor i 208 f.Kr. Opprinnelsen til navnet er like usikkert. Spartianus, i hans bok om livet til Aelius Verus Cæsar (101 –138 e.Kr.), nevner fire ulike meninger til dets opprinnelse:

1. At ordet betyr en elefant i språket til maurerne, og det ble gitt som et etternavn til en av Julii ettersom han hadde drept en elefant.
2. At det ble gitt til en av Julii ettersom hadde blitt kuttet (cæsus) ut av sin mors livmor etter hennes død;^[10] eller
3. Ettersom han hadde blitt født med en stor mengde hår (cæsaries) på hodet; eller
4. Ettersom han hadde øyenfarge som var himmelblå (cæsii) på nær overnaturlig vis.

Av disse meningene er det den tredje, som også er oppgitt av Festus, som synes å ligge sannheten nærmest. Cæsar og cæsaries er begge antagelig beslektet med sanskrit kêsa, «hår», og det er helt i henhold til romersk skikk for et fornavn å bli gitt til et enkeltindivid fra en form særegenhet i hans personlig framtoning. Den andre meningen, som synes å ha vært mest overbevisende på antikkens forfattere, er oppstått uten tvil fra en falsk etymologi.

Angående det første, som var det som ble adoptert, sier Spartianus, av de mest lærde menn, det er umulig å motbevise det med absolutt sikkerhet, da vi vet bortimot ingenting om oldtidens mauriske språk. men det har ingen iboende sannsynlighet knyttet til seg; og utsagnet til Servius er uten tvil falskt, at bestefaren til diktatoren fikk etternavnet etter å ha drept en elefant i Afrika på egen hånd, da det er klart at flere fra Julii hadde dette navnet før hans tid. En undersøkelse av etymologien av dette navnet har en del interesse da intet annet navn har noen gang fått en slik berømmelse — som Spartianus slo fast, «clarum et duraturum cum aeternitate mundi nomen.»^[11][12] Det finnes dog en mynt med Cæsars navn der Cæsar er avbildet som en elefant som trør på en slange, noe som kan indikere at teorien likevel har noe for seg.

Da Julii Cæsars ble fysisk utdødd i den mannlige grenen, enten med Julius Cæsars død eller med Cæsarion, om han faktiske var Cæsars sønn, med den sistnevntes død. Lovlig gikk imidlertid navnet videre til et medlem av Gens Octavia via Augustus, den adopterte sønn og arving av diktatoren, og deretter til et medlem av Gens Claudia via Augustus' adopterte sønn, Tiberius. Det fortsatte å bli benyttet av Caligula, Claudius, og Nero, som familiemedlemmer enten ved adopsjon eller ved kvinnelige medlemmer som nedstammet fra Cæsar; men selv om familien døde ut med Nero, fortsatte keisere å benytte navnet som en del av deres titler, og det ble praksis å sette det som prefiks (forstavelse) til deres egne navn, eksempelvis Imperator Cæsar Domitianus Augustus. Da Hadrian adopterte Aelius Verus (fra gens Ceionia), tillot Hadrian denne for å ta tittelen Cæsar og således kalle seg for Aelius Verus Cæsar; og fra denne tiden, selv om tittelen til Augustus fortsatte å bli begrenset til den regjerende prins, at Cæsar også ble gitt til statens andre person og den antatte arving til tronen («kronprins»).^[1]

I keisertiden finnes det et meget stort antall personer som var navngitt Julius; men det må ikke av den grunn bli konkludert at de var knyttet ved avstamning på noe vis med gens Julia; da den keiserlige familie tilhørte denne familien, ble det navnet til deres tallrike frimenn (løslatte slaver), og navnet kan også ha blitt tatt frivillig av en rekke personer av andre grunner, som blant annet forfengelighet.^[1]