John Howard, 1. hertug av Norfolk
Født		1421[1]
Død		22. aug. 1485 Slaget ved Bosworth Field
Beskjeftigelse		Soldat
Embete		Medlem av Overhuset (1483–1485)
Ektefelle		Catherine de Moleyns (1443–) (kildekvalitet: cirka)[2][3] Margaret Chedworth[2][3]
Far		Sir Robert Howard[4]
Mor		Margaret de Mowbray[4]
Barn		Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk[2] Lady Katharine Howard[2][4] Lady Margaret Howard[4] Lady Anne Howard[4] Lady Isabel Howard[4]
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Utmerkelser		Hosebåndsordenen
Våpenskjold

John Howard (født på midten av 1420-tallet, død 22. august 1485) var en betydningfull engelsk adelsmann og en maktfaktor i England på 1400-tallet. Også hans etterkommere kom til å bli politisk aktive, blant annet som inngiftet med kongehuset.

John var sønn av Robert Howard (ca. 1385–1436) og Margaret Mowbray (ca. 1391–1459), den eldste datteren av Thomas de Mowbray, 1. hertug av Norfolk (1365–1399) og Elizabeth FitzAlan (1366–1425). John Howard ble gjort til 1. hertug av Norfolk i dets tredje dannelse i 1483. Tittelen hadde blitt nedlagt ved dødsfallet til John de Mowbray, 4. hertug av Norfolk (1444–1476) i årene 1461 til 1476, og igjen ved dødsfallet til Richard av Shrewsbury, 1. hertug York, i 1483, som hadde blitt hertug av Norfolk ved å gifte seg med datteren til den siste Norfolk-hertugen. Det var John Howard som førte Howard-familien til dens prominente maktposisjoner i England.

John Howard var kjent som «Jack (eller «Jock» derav «Jockey») av Norfolk». Han hadde støtte fra kong Edvard IV av England som gjorde ham til Konstabel av Norwich Castle, Sheriff av Norfolk og Suffolk, og Skattemester av det kongelig hushold. For sin støtte til Rikard III av England i løpet av avsettelsen av Edvard V av England i 1483 ble han gjort til hertug av Norfolk, Earl Marshal av England og Lord Admiral av hele England, Irland, og Aquitaine (en region i sørlige Frankrike).

Han ble først gift med Katherine Moleyns (1424–1465), datter av William de Moleyns og Margery Whalesborough; og deretter til Margaret Chedworth (1436–1494), datter av John Chedworth og Margaret Bowett. Sistnevntes pikenavn er noen ganger skrevet som Wyfold, men det er en gjentatt feil ved at det var hennes datter, Margaret Chedworth som hadde først giftet seg med Nicholas Wyfold (1420–1456), borgermester av London, i 1455. Margaret Bowetts foreldre var Nicholas Bowett av Rippingale i Lincolnshire og Elizabeth La Zouche av Harringworth i Northampton.

Han blir første gang nevnt i 1451 da han fulgte Thomas Talbot, 2. viscount av Lisle, til Aquitaine. I 1453 deltok han i slaget ved Chatillon og i det samme tiåret synes han å ha tjenestegjort under John de Mowbray, 4. hertug av Norfolk. Han kjempet for Huset York og hans innblanding med nye tropper i slaget ved Towton i 1461 var avgjørende for seieren til Huset York og Edvard av York som ble kong Edvard IV av England det samme året. Kongen gjorde John Howard til ridder og utpekte ham til Konstabel av Colchester Castle og til Sheriff av Norfolk og Suffolk i takknemlighet.

Som så mange av hans etterkommere synes han å ha hatt et brutalt gemytt viste han seg en av kongens meste lojale tjenere. Gjennom hele kong Edvards regime i både 1461–1470 og i 1471–1483 nøt han kongens gunst og i løpet av det korte kongedømmet til Henrik VI i 1470-1471 forble han trofast. Han ble gjort til baron i oktober 1470, men da Edvard kom tilbake til England erklærte han øyeblikkelig Edvard for konge, og ved kongens begravelse i april 1483 bar han kongens fane.

De gjenværende årene av hans liv var han en lojal alliert av Rikard III av England. Ved kuppet i april-juni 1483 var Howard involvert i å få fraktet Rikard, hertug av York, ut av det fangenskapet som hans mor, Elizabeth Wydville, hadde holdt ham i.

Den 28. juni 1483, to dager etter Rikard III utropte seg selv som konge ble Howard gjort til hertug av Norfolk, Earl Marshal og Earl Surrey. Den siste tittel var arvelig.

Howard var også hovedansvarlig i å slå ned opprøret som var ledet av Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham, ved at Howard allerede var i London den 10. oktober 1483. Han samlet øyeblikkelig sammen soldater og da opprørene trakk seg tilbake til Guildford mens Buckinghams eget angrep via Wales ble også slått tilbake. Buckingham ble halshugget den 2. november 1483.

Howard døde 22. august 1485 i slaget ved Bosworth Field som var det siste store slag under rosekrigene. Han hadde fått med seg alle de soldatene han kunne samle. Natten før hadde en eller annet festet et papir på teltet hans som advarte ham om at kong Rikard III, hans «herre», ville bli lurt ved dobbeltspill (hvilket han ble):

«Jockey of Norfolk, be not too bold,

For Dickon, thy master, is bought and sold.»

Slaget endte i nederlag for Rikard III og Huset York, og hvor kongen døde som den siste engelske konge på slagmarken. Tidligere i slaget hadde også hertugen av Norfolk blitt drept. Tradisjonen vil ha det til at han kom i nærkamp med John de Vere, 13. jarl av Oxford, maktet å såre ham, men Oxford hadde slått av ham armeringen over ansiktet og han ble truffet av en pil. Hans sønn Thomas Howard, jarl av Surrey, overga sitt sverd til Gilbert Talbot av Slottesden. Rikard IIIs nederlag og død åpnet for kroningen av Henry Tudor som Henrik VII.

Han ble gravlagt i Thetford Priory, men hans lik synes å ha blitt flyttet ved reformasjonen, sannsynligvis til gravkammeret til Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, ved Framlingham Church. Det monumentale messingmonumentet av hans første hustru Katherine Moleyns kan derimot fotsatt bli sett i Suffolk.

John Howard var farfar til Anne Boleyn og Catherine Howard, den andre og den femte hustruene til kong Henrik VIII av England. Hans datter Margaret som han fikk med Katherine Moleyns ble gift med John Wyndham.