Johan Koren Christie (født 31. mai1814, død 17. mai1885) var en av de betydelige norske nasjonalromantiske forfatterne fra midten av det 19. århundre.[1]
Han ble uteksaminert fra Bergen katedralskole i 1834, begynte på jusstudier, men sluttet etter tre år. Deretter arbeidet han som privatlærer, før han tok cand.theol.-graden i 1842. Han arbeidet som lærer og rektor på Røros fra 1843, og i Tromsø fra 1847. I 1848 giftet han seg med Bedicte Sontum (1816–1846) i Tromsø. Fra 1855 til 1859 jobbet han ved Bergen katedralskole.[3]
Allerede mens han studerte skrev han mye i bladene Urda og Granskeren. Granskeren ble utgitt av Ludvig Kristensen Daa, en venn av Christie. Han var også involvert i konflikten mellom Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, på førstnevntes side. Han debatterte spørsmål om norsk språk, spesielt i Det Norske Studentersamfund; i 1843 ga han ut Om Det norske Sprogs Retskrivning: et Forsøg. Han hadde høye ambisjoner, og ønsket å publisere en avhandling om norske legender, men klarte bare å publisere ett kapittel, i tidsskriftet Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. Hans litterære produksjon gikk ned da han bodde i avsidesliggende Røros og Tromsø. INorsk biografisk leksikon, skrev Francis Bull at det å bo i Nord-Norge "hadde ødelagt ham". Han fortsatte å publisere dikt, romaner, oversettelser og blader (som Bergenseren 1859-1860), og ble støttet av Bjørnstjerne Bjørnson, men ifølge Francis Bull, hans "forsøk på romaner har liten verdi". Han bodde i Haugesund mot slutten av livet, og døde der 17. mai 1885, [3]
på den norske grunnlovsdagen, feiringen som nasjonalister som Wergeland og Bjørnson hadde vært talsmenn for.[1]
