Jernbanen i Bosnia-Hercegovina drives av to jernbaneselskaper: Željeznice Republike Srpske som opererer i Republika Srpska, og Željeznice Federacije Bosne i Hercegovine som har ansvar for driften i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. Denne driften skjer i henhold til Daytonavtalen. Jernbanedriften i Bosnia-Hercegovina er en etterfølger av den jugoslaviske jernbanen innenfor landets grenser etter uavhengigheten fra det tidligere Jugoslavia i 1992. Jernbanenettverket ble tidligere drevet av det statseide selskapet Jugoslavias Statsbaner (eng. Yugoslav Railways, JŽ). Jernbanenettet utgjør i alt ca. 1 024 km med normalspor.
Željeznice Federacije Bosne i Hercegovine (ŽFBH, Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas Statsbaner) og Željeznice Republike Srpske (ŽRS, Republika Srpskas Statsbaner) har vært medlemmer av International Union of Railways (UIC, «Den internasjonale jernbaneunionen») siden henholdsvis 1992 og 1998. De ble tildelt ulike UIC-landskoder; 44 for Republika Srpska og 50 for Føderasjonen Bosnia-Hercegovina.
Jernbanenettet
Per 2008 var den samlede lengden på Bosnia-Hercegovinas jernbane ca. 1 024 km. Hele nettet er normalsporet. ŽFBH hadde i alt 608 km til rådighet, og av dette var 259 km elektrifisert ved 25kV 50 Hz. Per 2006 hadde ŽRS 416 km til rådighet, og av dette var 331 km elektrifisert ved 25kV 50 Hz. Det bosniske jernbanenettverket var på sitt største rundt år 1970, men i årene som fulgte ble flere baner med bosnisk sporvidde (760 mm) forlatt og noen ble fullstendig revet. En slik bane var strekningen Sarajevo – Titovo Užice, som ble operert av ekspresstoget som kjørte mellom Sarajevo og Beograd.
Et lokaltog tilhørende ŽFBH som kjører mellom Brčko og Tuzla
Željeznice Federacije Bosne i Hercegovine (ŽFBH, kan oversettes til «Føderasjonen Bosnia-Hercegovinas Statsbaner») har sitt hovedkvarter i Sarajevo og driver jernbanetjenester i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. ŽFBH ble opprettet i 2001 ved fusjonen av den bosnjakisk-kontrollerte Željeznice Bosne i Hercegovine (ŽBH) og den kroatisk-kontrollerte Željeznice Herceg-Bosne (ŽHB). I motsetning til ŽRS, som kun har ett operasjonelt senter i Doboj, driver ŽFBH tre uavhengige nettverk. Depoter finnes i Bihać, Tuzla og Rajlovac nær Sarajevo. ŽFBH Sarajevo/Rajlovac opererer passasjertog langs strekningen (Doboj-) Maglaj – Sarajevo – Ploce, som fungerer som hovedbanen. Regionale passasjertog finnes bare sør for Zawidovici. Klasse 441 elektriske lokomotiver trekker så å si alle tog. ŽFBH Tuzla driver seks Klasse 661 dieselelektriske lokomotiver. De trekker to daglige passasjertog til Brcko og Drenovzi, og godstog til og fra industriområder og kullgruver rundt Tuzla. Godstrafikken har falt dramatisk som følge av borgerkrigen på midten av 1990-tallet.
Siden 1992 har ŽBH/ŽFBH vært medlem av UIC og bruker UIC-landskoden 50.
Željeznice Republike Srpske (ŽRS)
Et lokaltog som drives av ŽRS, ankommer Doboj. Lokomotivet (HŽ 1141) er en lisensbygd versjon basert på svenske Rc.
Željeznice Republike Srpske (ŽRS, kan oversettes til «Delrepublikken Republika Srpskas Statsbaner») har sitt hovedkontor i Doboj og driver jernbanestrekningene i Republika Srpska.
Siden 1998 har ŽRS vært medlem av UIC og benytter UIC-landskoden 44.
Alle linjer som drives av ŽRS krysser hverandre i knutepunktet Doboj. Dette gjelder i hovedsak fire følgende linjer:
Doboj – Banja Luka (110 km) med forlengelse fra Banja Luka til Novi Grad (102 km) – en elektrifisert og enkeltsporet bane. I Novi Grad er det en forbindelse til både ŽFBH-seksjonen Bihać og den kroatiske jernbanen (Hrvatske željeznice, HŽ).
Doboj – Maglaj (23 km) (-Sarajevo) – en elektrifisert dobbeltsporet bane. Sør for Maglaj hører banen til ŽFBH-seksjonen Sarajevo.
Doboj – Šamac (60 km) – en elektrifisert og enkeltsporet bane. I Šamac er det en forbindelse til den kroatiske jernbanen.
Doboj – Petrovo Novo Selo (33 km) (-Tuzla, 61 km) – dieseldrevet, enkeltsporet bane. Strekningen mellom Petrovo Novo Selo og Tuzla (28 km) tilhører ŽFBHs Tuzla-seksjon.
Drift
Et godstog som trekkes av et Klasse 441 elektrisk lokomotiv, her mellom Doboj og Maglaj
Innenfor landets grenser har jernbanen nå kun en mindre betydning for passasjertransport. For godstransport spiller den dog en større rolle, spesielt i de største, industrielle delene av landet. Hovedbrukerne av den bosniske jernbanen er selskaper som driver kjemisk industri og kulldrift i Tuzla, jernverket og selskapet Arcelor-Mittal i Zenica, mineralbearbeidingsanlegg i Zenica og Tuzla, samt jernmalmfabrikker i Prijedor og aluminumsverket i Mostar.
Talgo-tog
ŽFBH bestilte i juli 2005 ni Talgo-togsett, som teknisk er avledet fra Talgo 7, men som ikke har mulighet for å skifte sporvidde. Disse togene består av ni vogner.
Fem enheter skal settes inn i dagsavganger (1. klasses endevogn, 1. klasse med plass for rullestoler, kafeteriavogn, fem 2. klasse-vogner og 2. klasses endevogn; til sammen 237 sitteplasser) og fire enheter som nattog (endevogn med liggestoler, to vogner med liggestoler, sovevogn, kafeteriavogn, tre 2. klasse-vogner og 2. klasses endevogn; til sammen 186 sitteplasser).
Levering er planlagt i perioden oktober 2010 til desember 2011, og den planlagte innsettingen av de nye togsettene på strekningene fra Sarajevo til Ljubljana, Zagreb og Beograd skal begynne i 2011.
ŽRS har bestilt fem ekstra togsett, men detaljer rundt fasilitetene om bord på disse og den nåværende tidsplanen er ennå ikke kjent.
