Jean Dausset
Født		19. okt. 1916[1][2][3][4] Toulouse[5][6]
Død		6. juni 2009[7][8][1][9] (92 år) Palma[5][6]
Beskjeftigelse		Lege, fysiolog, immunolog, kjemiker, professor, professeur des universités, hematolog, forsker
Utdannet ved		Faculté de médecine de Paris lycée Michelet
Nasjonalitet		Frankrike[10][11][12][13]
Gravlagt		Cementeri de Sóller[14]
Medlem av		11 oppføringer Det franske vitenskapsakademiet[6] National Academy of Sciences (1981–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)[15] Det ungarske vitenskapsakademiet American Academy of Arts and Sciences Consistori del Gay Saber Académie nationale de médecine[6] Académie royale des sciences, des lettres et des beaux-arts de Belgique French Society of Immunology Royal Academy of Medicine of Belgium Academia Europaea (1991–) (tilknytning: AE section Cell and developmental biology)[16] Royal Academy of Medicine of Catalonia
Utmerkelser		14 oppføringer Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1980) (sammen med: Baruj Benacerraf, George Davis Snell)[17][18] Wolfprisen i medisin (1978)[19] Ramon Llull Award Gairdner Foundation International-prisen (1977) Prix de l'État (1967) Æresdoktor ved Universitet i Zagreb Storkors av Æreslegionen Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (1990) Æresdoktor ved Universidad de Zaragoza (1995) Robert-Koch-prisen (1977) (statsborgerskap: Frankrike)[20][21] Honorary doctorate of the University of Las Palmas, Gran Canaria (1996)[22] Honorary doctorate of the University of the Balearic Islands CNRS' sølvmedalje (1967)[23] Karl Landsteiner Memorial Award
Arbeidssted		Collège de France (1977–1987) (verv eller stilling: professor)[24] Faculté de médecine de Paris Institut national de la santé et de la recherche médicale[25]
Fagfelt		Immunologi
Doktorgrads- studenter		Yves Christen
Jean Dausset på Commons

Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1980

Jean-Baptiste-Gabriel-Joachim Dausset (født 19. oktober 1916 i Toulouse i Frankrike, død 6. juni 2009 på Mallorca i Spania) var en fransk immunolog og nobelprisvinner.

Han giftet seg med Rose Mayoral i 1963, som han fikk to barn, Henri og Irène, sammen med. Dausset mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1980 i samarbeid med forskerne Baruj Benacerraf og George Davis Snell for deres forskning rundt og oppdagelser angående «genetisk bestemte strukturer på celleoverflaten som regulerer immunologiske reaksjoner i menneskekroppen».

Ved hjelp fra pengene som han tjente i forbindelse med hans Nobelpris i medisin eller fysiologi fra 1963 og et stipend han fikk fra fransk TV, grunnla Jean Dausset organisasjonen Dausset Human Polymorfi Study Center (CEPH) i 1984. Denne organisasjonen ble senere ble omdøpt til Foundation Jean Dausset-CEPH til hans ære. Han ble født som den yngste av de fire barna til Henri Dausset og Elisabeth Dausset (født Renard). Hans far var fra Pyreneene, og var lege av yrke, og hans mor var en husmor fra Lorraine. Etter slutten på den andre verdenskrig i 1945 flyttet hele Dausset-familien til Biarritz, Aquitaine i Frankrike der Jean tilbrakte mesteparten av barndommen sin.

Hans far arbeidet som lege på Bayonne Hospital, mens sønnen jean fikk hjemmeundervisning av moren hans, samt av en lærer og veileder, som jevnlig kom til huset. I en alder av 11 år, flyttet Jean og familien hans igjen, denne gangen til Paris. Han begynte sin skolegang ved Lycée Michel. Dausset ble overbevist av faren sin til å studere medisin ved Universitetet i Paris. Begge foreldrne til Dausset døde like etter at han begynte å arbeide ved et sykehus i Paris, i en alder av 19 år.

Dausset ble innrullert i den franske hæren da den andre verdenskrig brøt ut og han ble sendt til Nord-Italia for et år. Da han kom tilbake til Paris i 1940, studerte han til sin medisinske eksamen som han bestod. Kort tid etter å ha tatt alle sine nødvendige medisinske eksamener, sluttet Dausset seg til de frie franske styrkene i Nord-Afrika som en ambulanse-arbeider. Han var opprinnelig stasjonert i Marokko, men ble senere sendt til det mer aktive Tunisia. Der måtte han blant annet utføre mange blodoverføringer på sårede soldater. Da verdenskrigen var avviklet, returnerte Dausset tilbake til Paris, der han jobbet i den regionale blodtransfusjonen ved Saint-Antoine Hospital.

Etter verdenskrigen jobbet Dausset som praktikant ved forskjellige sykehus i Paris som på denne tiden i en tilstand av forfall og en ny strukturell reform var sårt tiltremgt. Dausset dannet en gruppe radikale leger som presset for endring i det franske medisinske systemet. På grunn av sin meget aktive rolle i denne gruppen, ble Dausset utnevnt som rådgiver for regjeringen i den nasjonale undervisningsdepartementet. Få år etter krigen ble flere franske sykehus slått sammen med universiteter for første gang i Frankrike, og flere av legene ble pålagt å instruere klasser til medisinske studenter. Forskning begynte innenfor selve sykehusene, i motsetning til i universitetene alene. En lov ble kort tid senere vedtatt som blant annet innførte obligatorisk fulltidsarbeid for leger i Frankrike.

Etter andre verdenskrig jobbet Dausset sammen med professor Marcel Bessis som hadde utviklet en ny teknikk for blodoverføring som ble kalt utskiftningstransfusjon. Dausset jobbet som en immunohematologist og var interessert i anemiske pasienter som trengte blodoverføring, fant han ut at disse pasientene manglet både røde og hvite blodlegemer. I 1948 dro Dausset for å jobbe som praktikant på Children's Hospital i Boston. Han jobbet der i en hematologi-lab i omtrent fire år.

Han returnerte til Frankrike i 1952 og nok en gang tok han opp stillingen som praktikant sammen med professor Marcel Bessis. Det var på denne tiden at Dausset gjennomførte sine første offisielle forskningsprosjekter. Med Bessis. Mellom 1952 og 1957 samarbeidet han med mange forskjellige kjente forskere som f.eks Gilbert Malinvaud og Jacques og Monique Colombani.

I 1963 ble Jean Dausset utnevnt til leder ved avdelingen for immunologi ved Hôpital Saint-Louis i 1963. Det var da han oppdaget HLA-systemet, ved å utføre eksperimenter på transplantasjon av hud på frivillige personer. Dausset var assisterende direktør for et institutt som jobbet med blod-sykdommer frem til 1968, da han ble direktør for «Institut national de la santé et de la recherche médicale» (INSERM). Dette var en forskningsenhet som bare arbeidet med transplantasjon.

Hans første medisinske artikkel i et tidsskrift ble publisert for første gang i 1950, og den handlet om påvisning av forskjellige antistoffer i menneske-kroppen. Han fortsatte med å publisere flere arbeider innen hematologi, inkludert utvikling av en teknikk i 1952 for fjerning av plasma fra røde blodlegemer som kunne brukes til blodoverføring mellom frivillige blod-donorer og pasienter.

Etter at han mottok Nobels fredspris, bremset Dausset sin personlige forskning betraktelig. Han bidro fremdeles til flere studier, en lang rekke av disse var på en eller annen måte knyttet til genetikk, men han publisere ingenting og hans forfatterskap stoppet opp i godt over et tiår. Han pensjonerte seg fra forskningen i 2003, i en alder av 87 år.

Dausset var medlem av det franske vitenskapsakademiet. Han var også professor ved Collège de France. Dausset var en av de mest innflytelsesrike utenlandske medlemmene av National Academy of Sciences, i USA, og han var æresmedlem av American Academy of Arts and Sciences. Han var medlem i Human Genome Organization. Dausset har både gjennom og etter sin forskningsperiode mottatt flere priser, som f.eks Landsteiner Award. Han har også sittet i rådgivende styrer i en rekke forskjellige forskningsinstitusjoner.

• (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1980 hos Nobelprize.org
• (en) Jean Dausset hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1980