Ivan Franko

Ivan Franko
Født27. aug. 1856[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Nahujevytsji[2][5]
Død28. mai 1916[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (59 år)
Lviv[2][6]
BeskjeftigelseSkribent, journalist, lyriker, kulturhistoriker, dramatiker, oversetter, samfunnsøkonom, litteraturkritiker, politiker, novelleforfatter Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d.
Utdannet vedUniversitetet i Lviv (1875–) (studieretning: filosofi)
Universitetet i Tsjernivtsi (1891–)
Universitetet i Wien (akademisk grad: ph.d., studieretning: filosofi)
EktefelleOlha Franko
BarnPetro Franko
Anna Klyuchko
Taras Franko
Andriy Franko
PartiUkrainian Radical Party
NasjonalitetKeiserdømmet Østerrike
GravlagtLytsjakiv-kirkegården[7]
Medlem avShevchenko Scientific Society
Signatur
Ivan Frankos signatur
Ivan Franko på Commons
Ivan Franko i 1886.

Ivan Jakovytsj Franko (ukrainsk: Іва́н Я́кович Франко́; russisk: Иван Яковлевич Франко Ivan Jakovlevitsj Franko; født 27. august 1856 i Nahujevytsji, Galizien i Østerrike-Ungarn, død 28. mai 1916 i Lemberg, keiserdømmet Østerrike) var en østerriksk ukrainskspråklig forfatter.[8]

Franko var kunnskapsrik og hadde en betydelig arbeidskapasitet.[trenger referanse] Han var dikter, prosaforfatter, dramatiker, litteraturkritiker, litteraturhistoriker, oversetter og publisist. Ledemotivene i hans verker var ofte tatt fra hans eget hverdagsliv og ukrainernes kamp for tilværelsen, men det fantes også mange innslag fra verdenslitteraturen.[trenger referanse]

Bakgrunn og virke

Franko var sønn av en landsbysmed. I tiden på gymnaset ble Franko først med i en russofil studentforening, men forlot den ikke lenge etter for å slutte seg til populistene i Halytsjyna. Som student var han tilhenger av samtidens sosialistiske ideer, og han studerte Karl Marx og Friedrich Engels' skrifter. Senere gikk han imidlertid til skarpt angrep mot marxismen. Franko utviklet seg til å bli en progressiv demokrat. Denne utviklingen gjenspeiles i hans omfattende journalistiske produksjon.[8]

Franko studerte klassisk og slavisk filologi i Lemberg og Wien, men på grunn av sin politiske virksomhet ble han utestengt fra en akademisk karriere og fengslet gjentatte ganger. Hans litterære produksjon er svært omfattende.

I 1876 ble Lesysjyna tsjeljad og Dva pryjateli (To venner) utgitt i den litterære almanakken Dnistrjanka. Senere samme år skrev han sin første diktsamling, Ballader og eventyr. Den første av historiene i Boryslav-serien utkom i 1877. Franko beskrev de ukrainske bønders og arbeideres vanskelige levekår i verkene Boryslav ler (1881–1882) og Boa constrictor (1878). Hans verker tar opp ukrainsk nasjonalisme og historie (Zakhar Berkut, 1883), sosiale spørsmål (Samfunnets fundamenter, 1895 og Visnede blader, 1896), og filosofi (Semper tiro, 1906).

Han trakk paralleller mellom israelittenes søken etter et hjemland og den ukrainske uavhengighetslengsel i Kains død (1889) og Moses (1905). Stjålet lykke (1893) regnes som hans fremste dramatiske tekst.[trenger referanse] Alt i alt skrev han over tusen verker.

I tillegg til sitt eget litterære arbeide oversatte han verker av forfattere som William Shakespeare, Lord Byron, Pedro Calderón de la Barca, Dante Alighieri, Victor Hugo, Adam Mickiewicz, Johann Wolfgang von Goethe og Friedrich Schiller til ukrainsk.

Ivan Franko døde 28. mai 1916 i Lemberg (i dag Lviv, Ukraina) og ble gravlagt på Lytsjakiv-kirkegården i Lviv.

Posthumt

Sovjetunionens fremstilling av Ivan Franko

I Sovjetunionen ble det presentert et annet bilde av Ivan Franko. De av hans verker som ikke passet inn i det politiske landskapet ble fortiet eller forvansket.[8] Sovjeterne fremhevet særlig hans dikt Kamenjari (steinbryterne), som inneholder revolusjonært politisk tankegods, og knyttet ham sterkt til tilnavnet Kamenjar. Myndighetene framstilte ham som en forkjemper for ukrainsk forening med Russland, som glødende sosialist og militant ateist. Flere av hans verk ble forfalsket eller forkortet. De sovjetiske myndighetene påviste innflytelsen fra russiske revolusjonære demokrater på Ivan Franko, og man la stor vekt på meningsforskjellene mellom Franko på den ene siden og Mykhajlo Hrusjevskyj og konservative ukrainere på den andre side.

Byen Ivano-Frankivsk er oppkalt etter Ivan Franko likesom Ivano-Frankivsk oblast samt et stort antall institusjoner i Ukraina.

Datterens memoarer

Ivan Frankos datter Anna Franko-Kljutsjko emigrerte til Canada etter andre verdenskrig og har i sine memoarer[9] i detalj skildret sine barndomsminner.

Ivan Frankos barnebarn, Halja Kljutsjko, bosatt i Toronto, ble kurator ved Torontos ukrainske museum.

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ivan-Franko, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Visuotinė lietuvių enciklopedija Online, Visuotinė lietuvių enciklopedija-ID ivan-franko, besøkt 25. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 26170, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Iwan Jakowytsch Franko, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id franko-iwan-jakowytsch, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Франко Иван Яковлевич, besøkt 27. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Франко Иван Яковлевич, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Lytsjakivskyj Nekropol, side(r) 149[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Encyclopedia of Ukraine, Toronto 1985, ISBN 0-8020-3362-8
  9. ^ Franko-Klucho, Anna: "Ivan Franko i joho rodyna" (Ivan Franko og hans familie), forlag: Liga vyzvolennja Ukrajyny, Toronto 1956

Eksterne lenker