Isfahan, eller Eşfahān,[a] ligger omtrent 340 km sør for Teheran og er administrasjonssenteret i Isfahan-provinsen og Irans tredje største by (etter Teheran og Mashhad). Befolkningen i 2000 var 2 540 000.
Isfahan er en av Persias eldste byer. Den nevnes av Ptolemaios under navnet Aspadana, et annet eldre navn var Djaiy. Isfahan synes å ha vært en betydelig by i den muslimske tid frem til den i 1387 ble ødelagt av Timur Lenk. En ny blomstring ble innledet ved at Abbas I gjorde byen til Persias residensby.[2][3]
Majoriteten av befolkningen i Isfahan snakker persisk. Lori-Bakhtiari, tyrkisk, sentrale iranske dialekter, georgisk, kurdisk, biyabanaki og armensk utgjør mindre språkgrupper.[4]
Isfahan ligger på bredden av Zayandeh Rud. Langs elvens søndre bredd ligger forstaden Djulfa, oppkalt etter den tidligere armenske by Djulfa, hvis innbyggere av Abbas den store i 1605 ble deportert til Isfahan. Mange armenske kirker preger området. Byen hadde tidligere siden sassaniderkongenYazdegerd Is tid en betydelig jødisk koloni, som imidlertid siden 1900-tallets siste halvdel er svunnet helt bort.
Allahverdi Khan-broen
Isfahan ligger langs karavaneveigen Teheran-Isfahan-Shiraz-Bushehr-Bender Abbas, var et betydelig handelssentrum og blant Det persiske rikes mektigste byer fra 1600-tallet og frem til 1722. Den ble erobret i 1722 av afghanfyrsten Mahmud Ghilzai, gjenerobret 1729 av Nadir Shah men gjenvant aldri sin fordums betydning, særskilt etter at Teheran fra 1795 isteden vokste frem som landets hovedstad.[5]
I Isfahan ligger den kjente Allahverdi Khan-broen som er 298 meter lang og bygget i 1602.
Isfahan ligger cirka 340 km sør for Teheran. Byen er kjent for sin store moské (frem til 1979 kjent som Masjed-e Shah, deretter Masjed-e Emam, begge navn brukes på folkemunne). Der finnes også et anlegg for anrikning av uran.
