Irsk-engelsk (engelsk: Hiberno-English, Irish English[3] og tidligere Anglo-Irish[4]) betegner settet med engelske dialekter som snakkes i øya Irland (både republikken Irland og Nord-Irland).[5]
I republikken Irland er engelsk ett av to offisielle språk, sammen med det irske språket, og er landets de facto arbeidsspråk. Skrivestandarder for irsk-engelsk, slik som stavemåten, stemmer overens med britisk-engelsk.[6] Imidlertid er irsk-engelsks mangfoldige aksenter og noen av dets grammatiske strukturer og vokabular unike, med noen påvirkninger som stammer fra det irske språket og noen spesielt konservative fonologiske trekk: funksjoner som ikke lenger er vanlige i aksentene i England eller Nord-Amerika.
Fonologer deler i dag ofte irsk-engelsk inn i fire eller fem overordnede dialekter eller aksenter:[7][8]Ulster-engelsk, vest- og sørvest-irske dialekter (som i byen Cork), og forskjellige Dublin-dialekter.
Opprinnelig ble normannisk-engelsk hovedsakelig snakket i et område kjent som The Pale, området rundt Dublin, med stort sett det irske språket som ble snakket i resten av landet. Noen små lommer gjensto av folk som overveiende fortsatte å bruke datidens engelsk; på grunn av deres rene isolasjon utviklet disse dialektene seg til senere (nå utdødde) engelskrelaterte varianter kjent som Yola i grevskapet Wexford og den tilsvarende dialekten fingallian i byen Fingal i området som nå er grevskapet Dublin. Disse var ikke lenger gjensidig forståelige med andre engelske varianter. Ved Tudortiden hadde irsk kultur og språk gjenvunnet mesteparten av territoriet som ble tapt for engelske inntrengerne: selv i området The Pale, «alle vanlige folk... for det meste er av irsk fødsel, irsk vaner og med irsk språk».[10]
Imidlertid førte erobringen og koloniseringen av Irland under Tudertiden på 1500-tallet til den andre bølgen av immigrasjon av engelsktalende sammen med tvungen undertrykkelse av irsk språk og påfølgende nedgang i status og bruk. Ved midten av 1800-tallet var engelsk blitt majoritetsspråket som ble snakket i landet: Ved folketellingen i 1841, hadde Irland 8 175 124 innbyggere, og av dem snakket rundt 4 000 000 av dem irsk.[11] Den andre store katastrofen for irsk språk skjedde med den store hungersnøden i tiden 1845–1849 hvor mellom 1 og 3 millioner døde av sult,[12] hovedsakelig i de irskspråklige områdene, og i tidsrommet 1845 og 1855 var det minst 2,1 millioner irsktalende som forlot hjemlandet.[13] I dag, på 2020-tallet, er det litt mer enn én prosent av befolkningen som snakker det irske språket som morsmål,[14] selv om det kreves at det undervises på alle statlig finansierte skoler. Av de 40 % av befolkningen som selv identifiserte seg å snakke litt irsk i 2016, snakker 4 % irsk daglig utenfor utdanningssystemet.[15]
