Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet.

Inuitter utgjør sammen med indianere urbefolkningen i Canada, ved sin unike tradisjonelle livsstil og kultur samt evne til å overleve og trives i det barske klima i Nord-Canada.

Canada er hjemlandet til en fjerdedel av verdens inuiter (tidligere kalt eskimoer). Idag lever de fleste i ca. 40 små og avsidesliggende samfunn langs nordkysten av det kanadiske fastland og på de arktiske øyer som spenner over 4000 km og fem tidssoner.

Moderne teknologi har gjort livet lettere for inuitene («folket» på inuktitut) og forbedret transport, kommunikasjon, helseomsorg og beskyttelse mot det barske klima. Snøskutere, terreng-kjøretøy, biler og lastebiler har erstattet det tradisjonelle hundespannet, mens man bruker gevær i stedet for harpuner og moderne hus i stedet for den tradisjonelle iglooen.

Men det moderne liv har også bragt med seg problemer. Som for mange urbefolkningsgrupper, må Canadas inuiter kjempe med den utfordringen det er å innordne seg livet i et industrialisert samfunn og samtidig holde på sine tradisjonelle sosiale og kulturelle røtter.

Opprinnelsen til de kanadiske inuiter er ukjent. Man tror at deres forfedre kom til Nord-Amerika fra Asia og krysset en landbro mellom to kontinenter under den siste istid.

Disse forfedre var innlandsjegere, men etter hvert som de beveget seg østover oppe i nord, tilpasset de seg kystforholdene og begynte å jakte på sel og hvalross. Den kulturen som kan beskrives som inuitenes er ansett å ha sprunget ut fra tilpassingen til jakt på havet og bruken av kajakk.

Jakt forblir det mest sentrale i inuitenes liv. Samfunnet var faktisk bygget på denne aktivitet med familien som den grunnleggende enhet. Fordi jakt hovedsakelig var en aktivitet som ble gjort i samarbeid med andre, pleide flere husstander å utgjøre en jaktgruppe. Helt til godt inn i dette århundre fantes det 700 slike grupper av inuiter spredt over hele det nordlige område.

Inuitene tilpasset sin livsstil til de forholdene som fantes. På Hudson Bays vestlige bredder hvor det var rikelig med vilt, levde Caribou inuitene som innlandsjegere og dro aldri ut til havet: i andre områder var sjøpattedyr og fisk den viktigste føde. Matforsyningen var balansert når det gjaldt næringsinnhold, selv om den var lite variert og ofte vanskelig å få tak i.

I flere århundrer levde inuitene i Canada i nesten total isolasjon. Til tross for sporadisk og begrenset kontakt med tidlige oppdagelsesreisende, var det først i det 19. århundre med hvalfangstens komme at inuitene fikk en varig og viktig handel med europeerne.

Den økende betydning av pelshandel bragte også inuitene i ytterligere kontakt med utenverdenen. Fordi pels alltid var en viktig del av inuitenes livsstil ble snarefangst snart en like viktig aktivitet som jakt.

Samkvem mellom inuitene og andre kanadiere økte raskt under og etter den 2. verdenskrig. Mindre flyplasser, værstasjoner og en radarkjede tvers over Canadas nordlige områder ble bygget. Statlige tjenester, gruveutvinning og utbygging økte og nylige oppdagelser av store olje- og gass-forekomster har bragt tusenvis av folk fra sør opp i nord.

Det var i denne sistnevnte periode at den kanadiske stat erkjente behovet for helse-, utdanning- og andre sosiale tjenester til inuitene. Dette førte til økt statlig tilstedeværelse og varslet flyttingen av inuitene til et mindre antall av større og mer stabile samfunn med skoler, kirker, statlige kontorer og butikker.

Jakt og fiske forsyner den dag i dag inuitene med friske proteiner. En viss selfangst og snarefangst fortsetter, men anti-selfangst og anti-snarefangst kampanjer har minsket verdien av disse engang så lukrative næringer. Pelshandel er imidlertid stadig en del av inuitenes kultur, og jakt gir det meste av matforsyningene og er et godt tilskudd til manges inntekter.

Inuitenes økonomiske fundament er mer variert idag enn det var tidligere. Internasjonale kjente billedhuggerarbeider og trykk laget av inuiter er meget etterspurt. De er en fast kilde til inntekter i mange samfunn og blir stort sett solgt gjennom inuitenes handelsforeninger.

Veksten i inuitsamfunnene har gitt jobber i tjenesteytende næringer, samfunnstjeneste og i staten.

Mange samfunn er for avsidesliggende til at inuitene kan få adgang til de store arbeidsmarkedene. Problemet med å skape variasjon i økonomien og skaffe meningsfylt arbeide for den unge og voksende inuit-befolkningen er stadig en utfordring.

Tradisjonelt hadde de kanadiske inuiter få formelle politiske organer. De sto stort sett utenfor de politiske system som ble innført med moderniseringen i nord. For eksempel hadde inuitene ikke stemmerett i kanadiske valg før 1962. Men fordi de er opptatt av å få tilbake kontrollen over sine egne liv og sin fremtid har inuitene blitt mer politiske aktive. De fleste samfunn er i dag registrert og styrt av valgte råd, lik de som styrer i de forskjellige kommuner omkring i Canada.

I Nordvestterritoriene, hvor inuitene og urbefolkningen danner flertall blant befolkningen, er inuitene godt representert i den lovgivende forsamling og på territorialt ministernivå. I Canadas parlament sitter idag inuiter både i Underhuset og Senatet. Den mest kjente av politiske organisasjoner som er dannet, Inuit Tapirisat of Canada, snakker med en stemme om viktige økonomiske, miljømessige og politiske saker som berører inuitene.

Canadas inuiter har også slått seg sammen med inuitene på Grønland, i Alaska og i Russland for å danne Inuit Circumpolar Conference (en inuit-konferanse), et internasjonalt organ som tar seg av nøkkelsaker og forhold som berører hele den arktiske verden.

En politisk avtale og derpå følgende lovgivning proklamert i juli 1993 vil føre til et nytt territorium i Canadas nordlige område innen 1999 bosatt overveiende av inuiter. Det nye territorium, som skal kalles Nunavut, vil omfatte den østlige halvpart av det nåværende Northwest Territories (ca. 3 ganger så stort som Frankrike) og vil få den samme grad av politisk og økonomisk suverenitet som de andre nordlige territorier.

Etterhvert som de nordlige områder ble mer utviklet oppstod også konflikter om eierforhold og rettigheter til land. Som regel eies land som ikke er i privat eie, av den kanadiske stat. Men inuitene har et historisk krav på store områder av land i kraft av at de har oppholdt seg der og brukt områdene i flere århundre.

Midler fra oppgjøret av landkravet fra inuitene i Inuvialuit (Vest-Arktis) i 1984 har også hjulpet til å åpne for flere muligheter for inuitene i dette område. Den endelige avtalen ga 2500 Inuvialuit-inuiter 91 000 km² i økonomisk kompensasjon, midler til sosial utvikling, jaktrettigheter og en større rolle i forvaltningen av villmarken og bevaring av miljøet. I 1993, ble det oppnådd en endelig avtale med Tungavik Federation of Nunavut, det største landkrav som noen gang er avgjort i Canada. Avtalen vil gi omkring 17 500 inuiter 350 000 kv.km med land, økonomisk kompensasjon, retten til å nyte godt av royalties når ressursene i deres område blir utnyttet, jaktrettigheter og en større rolle i forvaltningen av landområder og miljøet.

Det er også oppnådd enighet om krav fra inuit-grupper i det nordlige område av Quebec. Og forhandlinger er i gang med Labrador Inuit Association som representerer 3800 inuiter som lever på kysten, i innlandet og utenfor kysten av nord Labrador (som er en del av Newfoundland and Labrador provinsen).

Under utviklingen av det nordlige Canada i moderne tid har inuitene vært de første til å rette en inntrengende henstilling til forsiktighet og hensyn når det gjelder virkningen av menneskelig aktivitet i det arktiske miljø. De har en dypt rotfestet tradisjon i å leve i harmoni med naturen og forstår bedre enn de fleste at det nordlige økosystemet er sårbart.

Kanadierne er blitt klar over at nordområdene ikke lenger er et avsides, uberørt område som er immun mot virkninger fra det industrialiserte samfunn. Forurensning forårsaket av aktiviteter fra så langt borte som Europa, har dukket opp i miljøet og i inuitenes kost. I årene som kommer, kan klimaforandring og fenomen som drivhuseffekt komme til å forandre livet i nord.

Inuitene i Canada arbeider sammen med territoriale og føderale myndigheter for å forstå og finne løsninger på miljøsaker som berører deres hjemland.

Canadas inuiter har vist en enestående ukuelighet i å motstå, absorbere og tilpasse seg en meget forskjellig kultur uten å miste hverken sine tradisjonelle verdier eller ønsket om å forbli et særskilt samfunn med tillit til seg selv.

I de senere år har de oppnådd en betydelig grad av politisk kontroll. Oppgjøret om deres landkrav og arbeidet for å skape det nye Nunavut-territoriet vil gi dem et mer solid fundament til å planlegge sin egen fremtid.

• Urfolk i Canada
• First Nations