Indisium (fra latin: indicare = «tegn, merke», jf. indikere)^[1] er et begrep brukt i enkelte lands rettspleie for indirekte bevis. Indisium er en faktor (indikator) som kan sannsynliggjøre en handling eller tilstand, og til sammen kan flere indisier benyttes for å forsterke en påstand.

I norsk rett brukes ikke begrepet indisium, da det er fri bevisførsel i norsk rett, og derfor må alle bevis som fremlegges vurderes av retten. Man klassifiserer altså ikke bevis i norsk rett. Begrepet indisiebevis blir av og til likevel brukt for å illustrere at det er større sannsynlighet for at en gjerning har funnet sted, enn at den ikke har det.

Eks.: En tiltalt forklarer at han var hjemme hele dagen på en viss dag, likevel ble ikke hans stasjonære datamaskin brukt på hele dagen, enda den vanligvis ble brukt når han var hjemme, i tillegg til at mobiltelefonen ikke ble brukt. Dette vil forsterke vitnemålet fra vitnet «A» som sier hun så tiltalte gå ut av en bil 12 km fra hjemmet den dagen.

Da vil loggen fra datamaskinen og mobiltelefon forsterke vitnemålet, likevel klassifiseres begge som bevis.