Han kom fra en syrisk-ortodoks familie i Mosul. Han ble presteviet 15. august 1822 og konsekrert til koadjutorbiskop av Mardin i januar 1826 av den syrisk-ortodokse patriark Georges Sayar.[1]
Syrisk-katolsk
I klosteret Dayr al-Zafaran fant han bøker om den katolske kirke, og tok til seg den katolske lære. Han samtalte med sin patriark som bad ham om å bruke tid til å tenke seg om, men den 17. mars 1828 sluttet han seg formelt til den syrisk-katolske kirke sammen med biskop Gregorios Issa Mahfouz av Jerusalem og 150 familier. For denne handling ble han arrestert og holdt fengselet og ydmyket i åtte måneder, inntil det ble betalt løsepenger til de lokale ottomanske myndighetspersoner.[2]
I 1840 ble han utnevnt til patriarkalvikar for det melkittene i Amid.
Han ble valgt til patriark for den syrisk-katolske kirke den 30. november 1853, og intronisert den 8. desember 1853, og tidlig i 1854 reiste han til Roma der han mottok investitur av pave Pius IX personlig den 7. mars 1854.
Fra Roma dro Antoine Samheri til Frankrike (han var gudfar til Louis Napoléon), Belgia og Nederland for å samle inn pengemidler. Etter to års reiser i Europa oppfordret Roma ham til å vende tilbake til sin hjord,[3] der han finansierte byggingen av mange kirker.
