Ibsen: «... den mærkelige mand» er en biografi over Henrik Ibsen, skrevet av Sverre Mørkhagen og utgitt i 2019 av Gyldendal Norsk Forlag. Boken skapte stor debatt i fagmiljøet og offentligheten i 2019. Rett etter publisering fikk den en svært rosende anmeldelse i Dagbladet og ble belønnet med språkpris som utropte boken til «den ultimate Ibsen-biografi». I løpet av høsten 2019 fikk boken faglig kritikk fra flere av de mest sentrale Ibsenforskerne som mente boken formidlet et utdatert og feilaktig bilde av Ibsen, ikke forholdt seg til den nyere Ibsenforskningen og inneholdt uholdbare spekulasjoner og faktafeil.^[1] Jørgen Haave og andre Ibsenforskere betegnet boken som et tilbakeslag for den vitenskapelige formidlingen av Henrik Ibsens liv og verk gjennom sin resirkulering av myter og misforståelser.

Boken er en bredt anlagt biografi som forsøker å fremstille hele Ibsens liv og verk. Alle kapitlene er oppkalt etter kapitler i Ibsens Peer Gynt.

Boken var gjenstand for betydelig debatt i fagmiljøene i 2019. Den fikk rett etter publisering en positiv mottagelse fra ikke-spesialister, herunder en svært positiv anmeldelse av Marius Wulfsberg i Dagbladet, der boken ble beskrevet som «et mesterverk».^[2] Mørkhagen fikk samme høst Riksmålsforbundets litteraturpris for boken, og juryen beskrev boken som «den ultimate Ibsen-biografi».^[3] I løpet av høsten økte kritikken mot boken fra forskningsmiljøene på Henrik Ibsens liv og verk i styrke.^[4][5][3]

Ibsenforsker og leder for Henrik Ibsen Museum i Skien Jørgen Haave var kritisk til boken og mente den tegnet et svært misvisende bilde av Ibsen, resirkulerte gamle myter som var tilbakevist, inneholdt mange feil og misforståelser og ikke forholdt seg til Ibsenforskningen det siste tiåret før utgivelsen, herunder boken Familien Ibsen (2017); Haave kalte boken en «spekulativ og slurvete historie» som «er et deprimerende tilbakeslag for Ibsen-forskningen» som gir «et fullstendig feil inntrykk av Henrik Ibsens liv og diktning».^[6] Ifølge Haave skader boken arbeidet med å kartlegge og formidle Ibsens biografi gjennom sin omgang med kildene; boken gjengir «ukritisk og upresist hva [forfatteren] husker å ha lest, og 'beriker' historiene med en god slump egen diktning».^[7]

En gruppe slektsforskere ettergikk bokens påstand om at Ibsen fikk en datter med en trettenåring og viste at påstanden var feil.^[8]

Ibsenforsker og leder for Ibsenmuseet i Oslo Erik Henning Edvardsen skrev at «Mørkhagens forsøk på å skrive Ibsen-biografi har så langt vakt debatt rundt en sær idé om å åpne muligheten for at Henrik Ibsen som 15-åring kunne ha satt barn på ei jente på 13 [...] Mørkhagen henter fram alle de feilskjær som finnes nedfelt i sekundærlitteraturen [...] små og store tabber avløser hverandre i rask takt hele verket gjennom. [...] det er uforståelig at Gyldendal alene har stolt på forfatterens dømmekraft, og har sluppet verket gjennom uten kvalitetssikring av noen Ibsenforsker»;^[9] Edvardsen skrev at Mørkhagen «utelukkende revitaliserer utdaterte feil og ikke aner hva som er skjedd i Ibsenforskningen siden 1977».^[10]

Historieprofessor og Ibsenforsker Narve Fulsås skrev at «Sverre Mørkhagen let ikkje forsking eller nye kjelder kome i vegen for si gode historie om ein lidande Henrik Ibsen. [...] [boka er] fyrst og fremst eit nedslåande vitnemål om gjennomslaget for humanistisk Ibsen-forsking. Her synest alt å ha prella av på den forteljinga Mørkhagen alt har bestemt seg for.»^[11]

Aftenpostens anmelder, litteraturprofessor Henning Howlid Wærp, var kritisk til boken og mente den manglet et prosjekt: «[Mørkhagen begrunner] biografien med at Ibsens forfatterskap ikke må 'havne i glemselens skygge'. Det er det vel egentlig ingen fare for».^[12]

Mørkhagen avviste kritikken og uttalte at «jeg er ikke helt med på den faktadogmatismen som preger deler av Ibsen-miljøet».^[13] I et intervju uttalte han at Ibsenforskerne «har bestemt seg for å gneldre og glefse mot meg med forbausende raseri».^[14] Mørkhagen uttalte senere at han og Ivo de Figueiredo representerte «en dristigere Ibsen-tradisjon».^[15] Ibsenforsker Ivo de Figueiredo distanserte seg fra dette og uttalte at «med mindre man savner mer Trump-retorikk i historiefaget, er det vanskelig å se Sverre Mørkhagens oppgjør med Ibsen-forskningens 'faktadogmatisme' som et fremskritt»; Figueiredo gav Haave «rett i sak», men mente kritikken av Mørkhagens bok var så aggressiv at «man skulle tro det var museet i Brekkeparken som var under beleiring». Figueiredo mente også Wulfsbergs anmeldelse av boken «får en til å lure på hva slags forskningsstandard man holder seg med på Nasjonalbiblioteket».^[16]