I 1977 ble forvaltningen av Fransk Polynesia gjort om og det ble innført begrenset selvstyre. Guvernørembetet ble omgjort til et embete med tittelen høykommissær. Høykommissæren sto imidlertid fortsatt i spissen for den utøvende makt og var mektigere enn regjeringsrådet med visepresidenten i spissen.[1] Ved selvstyreordningen av 1984 ble dette endret og Fransk Polynesias president overtok som leder for den utøvende makt.[2] Lokalt kalles høykommissæren haussaire.[3]
Myndighet og virkefelt
I henhold til paragraf 3 i selvstyreloven av 2004 er høykommissæren statens representant og har ansvar for å ivareta nasjonale interesser, for å påse at lover og internasjonale forpliktelser overholdes, og for opprettholdelse av offentlig orden og administrativ kontroll.[4] Høykommissæren representerer riksmyndighetene og ivaretar forbindelsene mellom Paris og Fransk Polynesia.[3]
Høykommissæren kan sammenkalle Fransk Polynesias forsamling til ekstraordinær sesjon.[5]
Høykommissæren kan oversende lover vedtatt av Fransk Polynesias forsamling til Conseil d'Etat, den høyeste domstolen for administrative saker i Frankrike.[6][7]
Den franske forvaltningsombudsmannen (Défenseur des droits) har to delegater i Fransk Polynesia, hvorav den ene ivaretar barns rettigheter. De to er tilknyttet høykommissariatet.[10]
Høykommissariatet har 140 medarbeidere (2013). I 2010 ble en ny kontorbygning for høykommissariatet påbegynt i Avenue Pouvana'a a O'opa i Papeete. Her er medarbeidere som før var spred på sju forskjellige steder samlet.[11]
Clipperton
Etter vedtak fra 2008 har høykommissæren fått delegert ansvar for administrasjon av Clipperton.[12] Øya er direkte underlagt den franske regjeringen, med ministeren for oversjøiske saker som ansvarlig statsråd.[13] Clipperton er ikke en del av Fransk Polynesia.[14]
Oversikt over høykommissærer
Siden 1977 har disse vært høykommissærer i Fransk Polynesia (utnevnelsesdato i parentes):[15]
^Ziller, Jacques: «French Overseas: New Caledonia and French Polynesia in the Framework of Asymmetrical Federalism and Shared Sovereignty», i Jorge Costa Oliveira og Paulo Cardinal (red.): One Country, Two Systems, Three Legal Orders - Perspectives of Evolution, Berlin/Heidelberg: Springer-Verlag, 2009, s. 452.